Shada-saken: Obduksjonsrapporten — hva ble ikke skrevet ned?

Faksimile fra VGs artikkel “Jenta som aldri fikk fred”

Obduksjonsrapporten og dokumentasjonskravene

Punkt 1 — Patologen stiller opp. Legen og AMK gjemmer seg.

I VGs gjennomgang av Shada-saken fremstår patolog Christian Lycke Ellingsen ved Helse Stavanger med fullt navn. Han uttaler seg om sitt arbeid med saken, beskriver sine funn og sine konklusjoner. Han er åpen. Han ønsker å snakke.

Det er bemerkelsesverdig — stilt opp mot de to andre nøkkelpersonene i den medisinske dokumentasjonen av Shadas død:

Lege Jarle Sjøthun ved Stavanger legevakt, som signerte dødsattesten, ønsker ikke å la seg intervjue. Han viser til taushetsplikten.

AMK — legevaktsentralen som ble kontaktet — kan heller ikke kommentere saken. Legevaktsjef Magnus Haugland Gudmestad ved Stavanger legevakt skriver i e-post til VG at de er bundet av taushetsplikt etter helsepersonelloven.

Tre aktører underlagt samme institusjon. Tre ulike grader av åpenhet — uten at det er redegjort for hvorfor taushetsplikten hindrer de to, men ikke den tredje.

Hva loven sier om taushetsplikten:Helsepersonelloven § 21: «Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.»

Taushetsplikten gjelder opplysninger om den avdødes helseforhold. Den gjelder ikke spørsmål om prosedyre, fremgangsmåte og dokumentasjon. Spørsmålet om hvorfor et inngrep ikke er beskrevet i en obduksjonsrapport, er ikke et spørsmål om Shadas helseforhold. Det er et spørsmål om patologens arbeidsmetode og dokumentasjonsplikt. Disse er to vidt forskjellige ting.

Faksimiler fra VGs artikkel “Jenta som aldri fikk fred”:

‍ ‍

Punkt 2 — Sårene i bakhodet og tinningen: Forklart med obduksjonsprosedyre

Lege og prosessfullmektig Rodgeir Vinsrygg har påpekt et stort sår i bakhodet og et sår i tinningen, synlige på bilder tatt av familien etter Shadas død. Dette er bilder tatt før begravelse.

Patolog Ellingsens svar, er at disse sårene er et resultat av standard obduksjonsprosedyre: hodebunnen åpnes for å ta ut og undersøke hjernen, før den legges tilbake.

Det er en medisinsk forklaring som i prinsippet er mulig. Men forklaringen reiser umiddelbart et nytt spørsmål — et spørsmål som er langt mer konkret enn selve forklaringen:

Hvorfor er dette inngrepet ikke beskrevet med et eneste ord i obduksjonsrapporten?

Punkt 3 — Hva norsk lov og faglig praksis krever av en obduksjonsrapport

En obduksjonsrapport er et rettslig og medisinsk dokument. Den skal gi et fullstendig bilde av hva som ble gjort, hva som ble funnet, og hva som ikke ble funnet. Dette er ikke en anbefaling — det er et krav.

Hva loven krever: NOU 2011:21 «Når døden tjener livet»: «Uansett hvor obduksjonen utføres, bør det stilles krav om dokumentasjon av funn ut over mikroskopi, for eksempel gjennom fotodokumentasjon av makroskopiske funn eller røntgenbilder.»

Obduksjonslova § 7: Legen som obduserer skal sende resultatet av obduksjonen til Dødsårsaksregisteret. Det som sendes, er obduksjonsrapporten — og den skal dekke alle relevante funn.

Dødsårsaksregisterforskriften § 2-3: «Lege som obduserer avdøde, skal melde resultatet av obduksjonen, obduksjonsnummer og laboratorienummer til Dødsårsaksregisteret innen to måneder etter obduksjonsrapporten er ferdig.»

Alle inngrep som utføres under en obduksjon er en del av «resultatet av obduksjonen». En åpning av hodebunnen for å ta ut og undersøke hjernen er et av de mest inngripende og viktigste elementene i en obduksjon. Det er standard prosedyre — og nettopp fordi det er standard prosedyre, skal det dokumenteres som standard.

Dersom åpning av hodebunnen er forklaringen på sårene i bakhodet og tinningen, skulle obduksjonsrapporten ha beskrevet dette inngrepet, stedet der snittene ble lagt, og eventuelle funn i hjernen og hjernehinnen. Ingen av disse opplysningene fremgår av den foreløpige rapporten.

Punkt 4 — Blåveisen på venstre øye: Ikke nevnt i obduksjonsrapporten

På bilder av Shada tatt i rommet der hun lå, er venstre øye synlig hevet og misfarget. Øyet fremstår dobbelt så stort som høyre øye, med tydelig blålilla misfarging — karakteristisk for en kraftig blodutredning.

Dette fremgår ikke av obduksjonsrapporten. Ikke med et ord.

En blodutredning av denne typen rundt øyet — klinisk kjent som periorbitalt hematom eller «brillehematom» — er et sentralt rettsmedisinsk funn. Den kan skyldes:

• Direkte slag mot øyet eller ansiktet

• Brudd på skjelettet rundt øyehulen

• Blødning fra et traume mot hodeskallen som har rent ned i øyeregionen

I rettsmedisinen er et periorbitalt hematom et funn som alltid skal beskrives og vurderes. Det er ikke en bagatell som kan utelates. Det er et funn som stiller spørsmål — og som krever svar.

Hva faglig praksis krever: Den norske rettsmedisinske kommisjonens retningslinjer, slik de er nedfelt i Legeforeningens veileder for rettslig likundersøkelse, fastslår at alle skader og misfarginger på kroppen skal beskrives systematisk i en obduksjonsrapport — uavhengig av hva patologen antar er årsaken. Beskrivelsen skal komme først, tolkningen etterpå.

Prinsippet er grunnleggende: beskriv alt du ser, tolk det du har beskrevet. En rapport som utelater synlige funn, er ikke en fullstendig rapport. Hvorfor er ikke dette gjort i Shadas sak?

Punkt 5 — Rettslig eller medisinsk obduksjon: Et avgjørende skille

Her er et kritisk punkt i sakskomplekset som ikke er tilstrekkelig belyst.

Det finnes to typer obduksjon i norsk rett: medisinsk obduksjon og rettsmedisinsk (rettslig) obduksjon.

Hva loven krever:Straffeprosessloven § 228: «Sakkyndig likundersøkelse skal foretas når det er grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling.»

Helsedirektoratets veileder om obduksjon: «Rettsmedisinsk obduksjon skjer i de tilfeller hvor det er grunn til å tro at et dødsfall er unaturlig. Dersom politiet i tilfeller av mulig unaturlig dødsfall ikke begjærer rettslig obduksjon, kan lege begjære medisinsk obduksjon.»

Norsk politi varslet selv Shadas far og palestinsk ambassadør om drap. Likevel ble det gjennomført en medisinsk obduksjon ved Helse Stavanger — ikke en rettsmedisinsk obduksjon ved Rettsmedisinsk institutt, Oslo universitetssykehus, som er det eneste stedet i Norge der rettsmedisinske obduksjoner utføres.

Dette er ikke en formalitet. En rettsmedisinsk obduksjon er gjennomført av spesialister i rettspatologi, under straffeprosesslovens regime, med politiet som oppdragsgiver og med rapport direkte til påtalemyndigheten. En medisinsk sykehusobduksjon er gjennomført av en sykehuslege, med sykehuset som oppdragsgiver, etter medisinsk — ikke rettslig — standard.

Spørsmålet om hvorfor politiet, som selv kommuniserte «drap» til familien og ambassadøren, ikke begjærte rettsmedisinsk obduksjon etter straffeprosessloven § 228, er ikke besvart i noe offentlig dokument.

Punkt 6 — Hva VG ikke spør om

VG lar patologen forklare sårene i bakhodet og tinningen med obduksjonsprosedyre. Det er en forklaring. Men VG stiller ikke det selvfølgelige oppfølgingsspørsmålet:

Hvorfor er dette inngrepet ikke beskrevet i rapporten?

VG beskriver ikke blodutredningen rundt venstre øye på bildene. Traumet mot Shadas venstre øye utelates fra artikkelen.

VG undersøker ikke for hvorfor politiet, som selv kommuniserte drap, ikke begjærte rettsmedisinsk obduksjon.

Og VG forklarer ikke den asymmetriske åpenheten: hvorfor patologen fra Helse Stavanger stiller opp med fullt navn og detaljerte forklaringer, mens legen som signerte dødsattesten og AMK-sentralen gjemmer seg bak taushetsplikten.

Spørsmålene som gjenstår

*Dersom sårene i bakhodet og tinningen skyldes standard obduksjonsprosedyre — hvorfor er dette inngrepet ikke beskrevet i obduksjonsrapporten, og hvilke funn ble gjort i hjernen og hjernehinnen?

*Hvorfor fremgår ikke den kraftige blodutredningen rundt venstre øye — synlig på bilder tatt i rommet — av obduksjonsrapporten?

*Hvorfor begjærte politiet, som selv varslet familien og den palestinske ambassadøren om drapet, ikke rettsmedisinsk obduksjon etter straffeprosessloven § 228?

*Hva er den juridiske og faglige begrunnelsen for at legen som signerte dødsattesten og AMK kan påberope seg taushetsplikt for spørsmål om prosedyre og dokumentasjon — mens patologen fra samme sykehus stiller opp og uttaler seg?

*Kan en medisinsk sykehusobduksjon — gjennomført uten rettslig mandat, med manglende dokumentasjon av synlige funn — oppfylle kravene til en effektiv og uavhengig etterforskning etter EMK artikkel 2?

Relevante lovhjemler og kilder

Helsepersonelloven (1999) § 21 Taushetspliktens grenser
Straffeprosessloven (1981) § 228 Plikt til rettsmedisinsk obduksjon ved mistanke om straffbar handling
Obduksjonslova (2015) § 7 Meldeplikt om obduksjonsresultat
Dødsårsaksregisterforskriften (2001) § 2-3
Rapportplikt til Dødsårsaksregisteret NOU 2011:21 «Når døden tjener livet» Kapittel 11 Krav til dokumentasjon av funn ved obduksjon
Helsedirektoratets veileder Om obduksjon Rettsmedisinsk vs. medisinsk obduksjon
EMK artikkel 2 Haugen v. Norway (2024) Krav til uavhengig etterforskning ved dødsfall under statlig omsorg