Utvidet varsel til domstolene

Rettssikkerhet for alle har i dag, 9. april 2026, sendt et utvidet varsel til domstolene. Det kan leses her:

Systemisk rettssikkerhetssvikt og undergraving av domstolenes uavhengighet

Dette varselet oversendes på bakgrunn av omfattende dokumentasjon og analyser av rettstilstanden for varslere og enkeltpersoner i tvister mot staten. Det advares herved om en alvorlig systemisk svikt i det norske rettsvesenet som truer fundamentet i rettsstaten.

1. Statistisk skjevhet og forhåndsbestemte resultater
● Dokumentasjonen viser at varslere og enkeltpersoner som saksøker staten eller kommunen, taper i ca. 95 % av tilfellene.
● Denne ekstreme skjevheten indikerer at domstolene i praksis fungerer som et beskyttelsesorgan for staten fremfor en uavhengig kontrollør.
● Det rapporteres at dommere konsekvent legger statens konstruerte narrativ til grunn med blant annet forfalskede dokumenter og ser bort fra bevis for ulovligheter begått av offentlige tjenestepersoner. 2. Domstolenes abdisering i prøving av forvaltningsskjønn
● Et kjerne-element i rettssikkerhetsproblemet i varslingssaker er domstolenes vegring mot å overprøve forvaltningens skjønn.
● Mens dommere i privat sektor vurderer alle sider av en sak, begrenser de seg i offentlige ansettelsessaker ofte til en ren hjemmelskontroll.
● Dette betyr at etatenes egne normer og etiske retningslinjer i praksis blir unndratt rettslig overprøving, selv når disse brukes som dekke for gjengjeldelse mot varslere.

Advokat Gry Berger i Politiets Fellesforbund peker på sentrale og grunnleggende problemstillinger i sin redegjørelse rundt bakgrunnen for at nær sagt alle varslingssaker tapes i domstolene.
Det siteres tilnærmet ordrett fra lydopptak, som følger vedlagt:

“I det private så har du ikke et ansettelsesråd. Du har ikke et råd i det hele tatt og da er det et krav etter arbeidsmiljøloven om en prosess knyttet til drøftelse. Det er det ikke i det offentlige- eller i kommunen- der du har ansettelsesråd- et avskjedsråd. Da går det trinnvise greiene så det er forskjellen på det private og det offentlige. Så der kan du si at din rett skal komme gjennom forhåndsvarsel og muligheten til å komme med skriftlige ting og møte opp. Så der blir på en måte din drøftelse, da kommer den inn på en måte da. Selv om man ikke kaller det drøftelse etter statsansatteloven for det er ikke noen regler om det, men det er i arbeidsmiljøloven, men det gjelder i det private. Kontradiksjonen er det som er sentralt og da vil den på en måte komme inn i rådet og her man også klagemuligheter og et sentralt ansettelsesråd. Så der er på en måte rettvernet ivaretatt.

Og så er det da sånn det er også en forskjell på offentlig og privat og hvis man for eksempel går i domstolen med en sak om usaklig oppsigelse så vil - hvis du kommer fra det private som ikke har hatt et råd- så vil dommeren se på alt for å si det sånn. Kommer du fra det offentlige der du har hatt et råd så er rådene knytta til den etaten og hvor lista ligger, så vil domstolen gå inn og se om hjemmelen for oppsigelsen var oppfylt, men de går ikke inn og vurderer det som heter skjønnet. Når det kommer til skjønnet så går ikke dommeren inn og overprøver det. Sånn legger vi lista vår. Ferdig snakka. Da går ikke domstolen inn og overstyrer den. For den ligger til rådet. Den ligger til etaten. Det kommer jo særlig på disse etiske retningslinjene: hva som er normen i den enkelte etat vil aldri en dommer gå inn for å overstyre, mens det gjør man i det private fordi der har du ikke det samme greia. Det å gå i domstolen. Vi har jo gjort det i noen varslersaker. Vi begynte med Monica-saken og så har det vært en til fra vest og vi taper dem alle.Nå har vi varslingsombudet, som jeg tror er et mye bedre tiltak. "Rettssakene - det er jo ikke så mange der som har fått et godt utfall.”

2. Manglende kontrollmekanismer og systembeskyttelse
● Analyser av det norske systemet peker på en kritisk mangel på reelle «checks and balances»
● Allianser i justissektoren: En samling av instanser, inkludert Politidirektoratet, Spesialenheten, Riksadvokaten, Økokrim Justisdepartementet, Varslingsombudet på Hamar og Regjeringsadvokaten samarbeider systematisk og på ulovlig vis med polititoppledelsen og HR seksjonene om å skjule kritikkverdige og straffbare forhold, jf. strl. bestemmelser om dette.
● Isolering av ansvar: Systemet har en tendens til å isolere lovbrudd begått av enkeltindivider i politiet og påtalemyndigheten for å unngå å adressere dypere systemisk korrupsjon eller svikt.
● Immunitet i praksis: Embetsmenn og ledere i offentlig sektor nyter i realiteten en form for immunitet, hvor kriminelle handlinger som dokumentforfalskning, ulovlig vitnepåvirkning, planting og fjerning av bevis, grove falske anklager og påstander, grove og bevisste motarbeidelser av rettsvesenet, omdefinering av varslinger, manglende undersøkelser av varsel, inhabilitet og manglende kontradiksjon, forblir uten konsekvenser.
Styringsretten til landets 12 politimestre kan ikke under noen omstendighet overstyre lover og regler, slik realiteten er i dag i disse sakene.

3. Brudd på grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper
Gjennomgangen av saksbehandlingen i flere varslersaker avdekker alvorlige brudd på rettssikkerheten:
● Manglende kontradiksjon: Dokumentasjon holdes tilbake, og ansatte nektes partsinnsyn i dokumenter og opplysninger som danner grunnlaget for deres egen avskjed, begrunnet i organinterne dokumenter. Avgjørende dokumenter som allerede ligger i avskjedsvedtaket og dens protokoll, nektes utlevert. Dette er forhold som kan dokumenteres i de fleste av disse sakene.
● Inhabilitet: Saker ledes og avgjøres ofte av de samme personene som er omvarslet, noe som er en direkte kilde til utilbørlige fordeler og korrupsjon. Dette er et tydelig eksempel på at styringsretten overstyrer norsk lov, jf. forvaltningslovens habilitetsbestemmelser.
● Bevismanipulasjon: Det er avdekket en rekke tilfeller av bevisst sladding av dokumenter, fjerning av dokumenter og total endring av faktum for å tilpasse sakene til arbeidsgivers fordel.

4. Konsekvenser for tilliten til rettsstaten
Når domstolene ikke evner eller vil gripe inn mot grove og forsettlige saksbehandlingsfeil og kriminelle handlinger utført av statlige organer og dens ledelse, brytes Grunnloven § 95 om retten til en uavhengig og upartisk domstol. Dette er i tillegg brudd på EMK artikkel 6. 2
Den nåværende praksisen, hvor staten i realiteten «beskytter staten», fører til at lovpålagt varsling etter varslingsinstituttets bestemmelser om varsling — i realiteten er forbundet med ekstrem personlig og økonomisk risiko.
● Legger ikke dagens system til rette for og legitimerer alvorlig organisert kriminalitet innad i en samlet justissektor i varslingssaker og saker der tilliten til samfunnets tillitsbaserte instanser står på spill?
● Ved ikke å gripe inn, blir ikke i realiteten de ansvarlige i landets domstoler en del av den organiserte kriminaliteten?
● Med en så vidt høy risiko for å tape slike saker i domstolen, plikter ikke advokater å informere sine klienter om denne enorme maktubalansen og om skyhøy prosessrisiko?
● Bør ikke landets sorenskrivere aktivt gripe inn og faktisk foreta seg noe, slik at denne praksisen umiddelbart opphører?
● Hvor ligger lojaliteten til landets dommere, om den ikke ligger til staten som rettsstat- altså grunnloven, lovene og prinsippet om rettssikkerhet og likhet for loven?

● Hvordan kan befolkningen ha tillit til domstolenes uavhengighet og upartiskhet, når staten vinner i nær sagt alle saker - helt uavhengig av faktisk dokumentasjon og robuste bevis for organiserte kriminelle handlinger fra de involverte i “staten i staten”?

● Utfordres ikke tilliten til rettsvesenet som en nøytral instans og føres ikke de som våger å ta sakene sine til domstolene, kraftig bak lyset?
● Skal ikke disse personene verne rettsstaten, rettssikkerheten og tilliten til institusjonene?
● Er de ikke der for å beskytte staten mot korrupsjon, maktmisbruk, politisering av rettsvesenet eller politiet?
● Er ikke tillit selve grunnmuren- og uten tillit til politi og domstoler så bryter rettsstaten sammen?
● Er det ikke dette vi nå er vitne til at er i ferd med å skje? Har ikke landets sorenskrivere og Domstoladministrasjonen plikt til å gjøre noe?

Konklusjon
Domstolene oppfordres til å erkjenne den totale systemsvikten som foreligger og gjenoppta sin rolle som en reell korreks til forvaltningens maktutøvelse. Uten en fundamental endring i hvordan bevis og habilitet vurderes i saker mot det offentlige, vil tilliten til det norske rettsvesenet fortsette å forvitre. Det er ikke lenger tilstrekkelig å henvise til tillit; tillit må fortjenes gjennom rettferdige prosesser og reelle konsekvenser for maktmisbruk.

Hvor er vårt samfunn på vei, hvis disse alvorlige bruddene på befolkningens rettssikkerhet ikke repareres straks?

Basert på hva som nå er avdekket, tegnes det et urovekkende bilde av en rettsstat i krise. Hvis de alvorlige bruddene på befolkningens rettssikkerhet ikke repareres, peker en samlet dokumentasjon mot en fremtid preget av systemisk korrupsjon, institusjonell immunitet og et fullstendig sammenbrudd i tilliten mellom befolkningen og myndighetene. 3

Her er de mest sentrale konsekvensene for samfunnsutviklingen:

1. Etablering av en "stat i staten" med reell immunitet
En situasjon der embetspersoner utnevnt av Kongen i statsråd i praksis nyter en form for immunitet mot straffeforfølgelse.
Hvis dette ikke endres, vil vi bevege oss mot et samfunn der Grunnlovens prinsipp om likhet for loven (§ 98) opphører å eksistere i praksis. Vår erfaring viser at domstolene i stor grad avskjærer vitner som støtter varslere sine påstander. Dette kan også dokumenteres. Det advares om at domstolene er i ferd med å bli et organ som beskytter staten fremfor å kontrollere den, ved at de nekter å overprøve forvaltningens skjønn og ser bort fra bevis på kriminelle handlinger begått av offentlige tjenestepersoner.

2. En institusjonalisert fryktkultur og knusing av varslere
Samfunnet risikerer å miste sin evne til selvkorrigering. En "samlet allianse i justissektoren" samarbeider om å "knuse" de få som våger å varsle om kritikkverdige og straffbare forhold og med viten og vilje utsetter varslere for regelrette justismord.
● Varsling frarådes: Allerede i 2016 fattet Politiets Fellesforbund vedtak om å fraråde medlemmer å varsle fordi det er for farlig.
● Sannhetsforvitring: Når varslere utsettes for "psykisk, fysisk og økonomisk vold" og domstolene legger statens narrativ til grunn uansett bevis, vil ingen lenger tørre å si fra om korrupsjon eller fare for liv og helse. Dette er forhold som beskriver en politistat og ikke et demokrati.

3. Tap av demokratisk kontroll og "checks and balances". Uten reparasjon vil samfunnet bevege seg mot:
● Politisk korrupsjon: Et system der politikere prioriterer egen karriere og internasjonale posisjoner over landets interesser, og der det å lyve ikke får konsekvenser.
● Sirkulær maktutøvelse: Kontrollorganene (som Spesialenheten eller Riksrevisjonen) er ofte en del av det samme systemet de skal kontrollere, noe som fører til at granskninger kun brukes til å isolere problemer til enkeltpersoner fremfor å løse systemfeil.

4. Brist i samfunnsoppdraget

Det mest alvorlige er at tilliten til demokratiet og rettsstaten er i ferd med å briste. Når befolkningen ser at staten kan forfalske dokumenter, plante bevis og endre faktum uten konsekvenser, undergraves hele fundamentet for politiet og domstolenes samfunnsoppdrag.
Samfunnet er på vei mot en tilstand der rettferdighet blir noe man kun kan oppnå i privat sektor, mens offentlig ansatte og borgere i konflikt med staten gjøres rettsløse og til en nullitet, jf. den såkalte felles verktøykassen som benyttes innenfor alle offentlige etater og instanser. Uten en fundamental lovendring og en reell uavhengig granskning av varslingssaker og justissektoren, vil Norge bevege seg lenger bort fra å være en rettsstat og over i et system styrt av organisert kameraderi og maktmisbruk. Dette er definisjonen av en politistat.

4 Forslag til løsninger:
Det ble etter anmodning fra representanter i Justiskomiteen og Kontroll og konstitusjonskomiteen, i mai 2025 sendt inn forslag til endringer av statsansatteloven. Her følger et kort sammendrag av forslaget. Forslag om å flytte varslersaker direkte til tingretten innebærer en fundamental endring i hvordan personalsaker for statsansatte varslere håndteres, med mål om å sikre reell rettssikkerhet og uavhengighet. Hovedpunktene i forslaget, er:

● Omgåelse av ansettelsesråd: Saker der en varsler er involvert, skal ikke lenger behandles i de interne ansettelsesrådene i politidistriktene, men sendes direkte til en ordinær tingrett. Dette er for å fjerne saker fra et organ der ledelsen i dag har flertall (tre mot to stemmer) og dermed i praksis kan styre utfallet.

● Vern mot inhabilitet: Ved å flytte saken ut av politidistriktet og inn i en tingrett, ønsker man å eliminere habilitetsproblemer. I dag opplever varslere at den samme ledelsen som det er varslet om, er de som leder og avgjør avskjedssaker mot varsleren, og dette kan legge til rette for korrupsjon og organisert kriminalitet i alliansen i justissektoren.

● Bruk av private advokater: Forslaget innebærer at staten som arbeidsgiver må benytte private advokater i disse sakene, på lik linje med andre arbeidsgivere, i stedet for å støtte seg på alliansen i justissektoren.

● Reell overprøving av skjønn: En sentral utfordring i dag er at domstolene ofte nekter å overprøve det forvaltningsmessige skjønnet i offentlige saker, fordi dette skjønnet anses å ligge til de interne rådene. Ved å flytte saken direkte til domstolen er målet at saken skal bli bedre opplyst av uavhengige personer og at alle sider av saken, inkludert habilitet og bevishåndtering, skal bli gjenstand for reell rettslig vurdering.

● Sikring av kontradiksjon: Flytting til domstolene skal sikre prinsippet om kontradiksjon — retten til å se alle dokumenter og imøtegå påstander — som i dag synes å være fraværende eller sterkt mangelfull i de interne prosessene.

Bakgrunnen for forslaget er en erkjennelse av at dagens system i statsansatteloven er rigget slik at" staten beskytter staten",
og at sannsynligheten for å tape varslersaker i domstolene i dag er nærmest 95 %, uansett bevisførsel. Dette gjelder ikke kun varslingssaker i offentlig sektor, men tilnærmet de fleste saker der søkelyset kan utfordre tilliten til de såkalt tillitsbaserte offentlige instanser.

5. Eksempler
For å nevne et konkret eksempel så skal egen avskjedssak opp i Oslo tingrett 4 og 5 mai 2026.
Der vil det bli dokumentert blant annet i form av et lydopptak fra et møte i regi av Politiets Fellesforbund, at jeg er utsatt for et organisert kriminelt nettverk innad i politiet og påtalemyndigheten i Sør-Øst og Oslo politidistrikt. Advokat Gry Berger i PF sier i opptaket at dette er et kameraderi nettverk de har kjent til i flere tiår og som det er vanskelig å få gjort noe med. 5 Det kan ikke under noen omstendighet være slik at skjønnet til landets politimestre eller habilitetsvurderinger gjort av de ansvarlige i Politidirektoratet og Justis- og beredskapsdepartementet kan overstyre norsk lov. Vi har nå avdekket og kan dokumentere at mer enn 90 % av alle varslersaker tapes i et rigget system hvor landets domstoler er en vesentlig brikke. Min avskjedssak skal behandles i Oslo tingrett 4 og 5 mai 2026. Der vil det bli dokumentert og redegjort for hva jeg har blitt utsatt for etter å ha varslet om kritikkverdige forhold og organisert kriminalitet i politiet og påtalemyndigheten. Det vil bli avspilt et lydopptak med blant annet advokat Gry Berger i Politiets Fellesforbund. Hun har sammen med 2 andre i PF jobbet med dette konkrete sakskomplekset ned på detaljnivå i 8 måneder. Berger beskriver saken som et resultat av et organisert kriminelt nettverk innad i hele justissektoren. Et kameraderi nettverk med forgreininger til ulike losjer.

Dersom domstolene ikke slår ned på slik organisert kriminalitet innenfor egen sektor, blir domstolene selv en del av den. Advokat Gry Berger i Politiets Fellesforbund uttaler i vedlagte lydopptak hvorfor så og si alle disse sakene tapes i et rigget system innad i hele justissektoren- eller staten for den del. Bakgrunnen er at dommere i disse sakene systematisk unnlater å legge seg opp i skjønnet til de ulike politimestrene i landet. Selv om politimestrene er inhabile, korrupte, har forfalsket og sladdet dokumenter, grovt har motarbeidet rettsvesenet, har løyet og endret faktum underveis i prosessene, så avstår dommerne fra å vurdere dette. Dommerne begrenser seg til å undersøke om det foreligger hjemmel i loven for avskjedigelse. Dette er ikke en rettferdig rettergang, men en ren formalitetsbehandling som fratar varslerne reell domstolsprøving av de faktiske forholdene. En slik praksis utgjør en alvorlig og systematisk fare for rettssikkerheten og et soleklart brudd på Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6, som krever en uavhengig og upartisk domstol som reelt sett kan prøve alle sider av saken. Her følger også et intervju med advokat John Christian Elden med Oslokirken. https://oslokirken.no/hovedstaden/les11/johnchristianelden0?fbclid=IwY2xjawRAP8xleHRuA2FlbQIxMABicmlkETA1OG9DQlNWdmZ2M1dpczZyc3J0YwZhcHBfaW

Budskapet i intervjuet er svært sentralt og har i det siste spredt seg i sosiale medier.
Elden fastslår at også dommere kan settes på tiltalebenken sammen med de ansvarlige i resten av justissektoren, og er strafferettslig ansvarlig for sine egne handlinger. En slik rettstilstand, der domstolene aktivt medvirker til eller lukker øynene for systematisk undergraving av varslerbeskyttelsen, representerer et grunnleggende og uakseptabelt brudd på rettssikkerhetsprinsippet etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6. Vi kan ikke akseptere at rettsstaten selv blir en trussel mot rettssikkerheten. Elden sier at dommere også prinsipielt er ansvarlige for feil i tjeneste, og kan risikere både strafferettslig og erstatningsrettslig forfølgning, men at staten hefter for en eventuell erstatning. Videre at politimestre, politidirektører og andre ansvarlige enkeltpersoner i justissektoren personlig både kan stilles strafferettslig og erstatningsrettslig til ansvar for egne handlinger.

Til tross for at Spesialenheten for politisaker og Riksadvokaten systematisk beskytter disse aktørene mot slik ansvarliggjøring, er det nå flere varslere som krever at de holdes personlig erstatningsansvarlig for det økonomiske, fysiske og psykiske tapet de har påført varslerne gjennom ulovlige avskjedigelser, dokumentforfalskninger og trakasseringer. Denne beskyttelsesmekanismen innenfor justissektoren forhindrer reell rettslig prøving og ansvarliggjøring av enkeltpersoner som utøver maktmisbruk, og bidrar dermed til å opprettholde et 6 rigget system der staten beskytter staten og har blitt en stat i staten og som dermed undergraver hele rettssikkerheten. En slik praksis utgjør et soleklart brudd på Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6, som krever en uavhengig og upartisk domstol som sikrer effektiv rettsbeskyttelse og personlig ansvar for embetsmisbruk. Politimesterens styringsrett overstyrer ikke under noen omstendighet norsk lov, selv om enkelte politimestre synes å ha denne rettsvillfarelsen. Et nylig eksempel på dette har vi fra saken til varsleren Øyvind Tenold som nylig var til behandling i Borgarting lagmannsrett.

Tidligere politimester Kaare Songstad hevder til BA at når sjefen vil at du skal møte, er det nok. Man trenger ingen hjemmel.
Videre har jeg eksempler fra domstolsbehandlinger i varsler Alexander Karlsen sin sak. Eksempler som viser hvilken ufortjent makt regjeringsadvokatene har. Det ble i første runde hevdet fra regjeringsadvokaten at deres vitner ville kunne bli ordknappe dersom dommer tillot lydopptak fra forhandlingene. Begrunnelsen var at Karlsen senere ville kunne bruke dette som bevis i senere politianmeldelser. Dette fremstår som en dårlig skjult agenda og et robust bevis for at statens vitner ville lyve i retten. Videre hevdet regjeringsadvokaten for åpen rett den 14 januar i Oslo tingrett en bevisst falsk og grov anklage mot Karlsen. Hun hevdet at det var Karlsen selv som hadde sladdet et dokument. Dette var en klage til EOS utvalget over mulig misbruk av sikkerhetsgradering. Et dokument som er signert av nåværende justisminister Astri Aas-Hansen. Dette er et dokument som formentlig kunne bevise at Karlsen ble utsatt for alvorlige og bevisste justisfeil da saken ble behandlet i retten i første runde. Da regjeringsadvokaten ble gjort kjent med sin bevisste uriktige anklage mot Karlsen, ba hun om å få omformulere seg. Hun endret påstanden sin til at dokumentet var sladdet da PIT mottok det. En journalist som var til stede, har bedt om innsyn i lydfilene fra forhandlingene. Hun ble nektet av regjeringsadvokaten. Justisdepartementet, som er klageinstans, nektet også innsyn. Jeg har opptak og kan dokumentere dette, og vil gjøre det. Slike tilstander ønsker ikke jeg å kjenne til, uten å gjøre noe med det. I egen sak har regjeringsadvokaten fremmet grove og uriktige påstander i prosesskriv. Påstander som jeg anser for grove og bevisste motarbeidelser av rettsvesenet.

Dette er rett og slett helt uakseptabelt, og vil nøye bli belyst under rettsforhandlingene for full sal.
Styringsretten til landets politimestre kan ikke brukes til å pålegge noe ulovlig eller i strid med varslervern, forvaltningslov eller andre lover og regler. Ingen er hevet over loven- heller ikke politimestre. Politiet er en del av forvaltningen og underlagt rettssikkerhetsprinsipper. Hvis en politimester gir et pålegg som bryter med loven, er pålegget ugyldig. Dersom styringsretten i praksis brukes til å skvise ut varslere under dekke av ledelsesrett, undergraver dette hele systemet.

Styringsrett= rett til å lede innenfor loven, ikke utenfor eller over den.
De etiske retningslinjer for statsansatte gjelder også for politiets ledelse, selv om det fremstår som om de er unntatt også disse retningslinjene. Vedlagt følger også et intervju som er gjort av fly inspektør Leif Morten Larsen i regi av Rettssikkerhet for alle. Intervjuet oppsummerer mye av den uretten vi nå har avdekket i justissektoren, og viser at forholdene går helt til topps i systemet hvor også sikkerhet tilsidesettes. https://www.youtube.com/watch?v=I02JBtKX_Yc&list=PLu6AUKsZHV2GJTDnp5zKFdL3xwa114nOk

7 En sentral årsak til at domstolene systematisk unnlater å ta stilling til allerede nevnte kriminelle handlinger av enkeltpersoner i justissektoren, er at en reell og fullstendig prøving av saken vil legge et offisielt og rettskraftig grunnlag for både strafferettslig forfølgelse og ytterligere erstatningskrav mot de ansvarlige embetsmennene personlig. Når domstolene dessuten ikke på eget initiativ reagerer på eller melder videre slike alvorlige forhold som avdekkes under behandlingen, bidrar de aktivt til å opprettholde et system som beskytter maktmisbruk innenfor justissektoren.

Systemet fungerer samtidig som en økonomisk melkeku for staten gjennom skyhøye advokatkostnader med 25 % merverdiavgift som tilfaller staten, i saker der staten vinner i nærmere 95 % av tilfellene. Regjeringsadvokaten som benyttes i disse sakene betales i realiteten av folket over skatteseddelen. Dette undergraver ikke bare enkeltpersoners tillit til rettsstaten, men selve legitimiteten til hele domstols systemet. Domstolene har full prøvingsrett over hele beslutningsprosessen i avskjedssaker, og en slik anerkjennelse av kriminelle handlinger vil gjøre det vanskeligere for Spesialenheten for politisaker og Riksadvokaten å fortsette å beskytte aktørene. Dette skaper en klar interessekonflikt der dommernes uavhengighet etter Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 utfordres av en underliggende lojalitets- og kameraderikultur innenfor justissektoren. Selv om statsansatte loven unntar dommere fra ordinær disiplinærreaksjon nettopp for å sikre uavhengighet, bidrar den samme embetsmannslojaliteten til at domstolene i praksis beskytter systemet fremfor å sikre varslerne effektiv rettsbeskyttelse. En slik praksis er ikke bare en fare for rettssikkerheten – den gjør domstolene til en aktiv del av det riggede systemet de skal kontrollere. Det er stort offentlig engasjement rundt disse forholdene. Jeg imøteser et snarlig og tydelig svar på denne alvorlige bekymringen.

Fiskum 8. april 2026

Vigdis Bollerud
Styreleder i Rettssikkerhet for alle