Hvem kontrollerer barnevernets skjønn?

Leserinnlegg av Nina-Elizabeth Ingleson, 20 års erfaring som saksbehandler, barnevernleder og sakkyndig i nemnda og ønsker å komme med et saklig innlegg til støtte for Lillian Gran.

Jeg har arbeidet i barneverntjenesten i en årrekke – som saksbehandler og som leder.

Jeg har sittet på begge sider av bordet i undersøkelsessaker, jeg vet hvor vanskelige avveiningene kan være, og jeg vet hvor mye som står på spill når vi tar feil. Nettopp derfor kan jeg ikke tie i saken om Lillian Gran. En mor svarer på telefonen. Barna hennes ringer, fortvilet, og ber henne komme. Hun setter seg i bilen og kjører. For dette har Lillian Gran sittet om lag et halvt år i varetekt.

Det burde få oss alle til å stoppe opp – og det burde få oss til å stille det ubehagelige spørsmålet:
Hvor god var egentlig den barnevernsfaglige vurderingen som ligger til grunn for hele saken?

Hva saken faktisk handler om
La meg ta forløpet, slik det er beskrevet offentlig. Det begynner med et samlivsbrudd. I tiden etter skal barna ha fortalt om vold og overgrep mens de bodde hos faren – ikke som et engangsutsagn, men gjentatte ganger og i ulike sammenhenger, og de har forklart seg om det i politiavhør. Lillian Gran gjorde da det vi alle ber foreldre om: hun varslet kommunen og barneverntjenesten i Løten. Det som fulgte, er et omfattende sakskompleks. Barna ble etter hvert tatt under offentlig omsorg og plassert utenfor hjemmet. Mor og barn flyttet til nabokommunen, og det er anført at saken likevel ble ført videre på en måte som reiser spørsmål om hvilken kommune som egentlig hadde ansvaret – barna skal på dette tidspunktet ha vært bosatt i Elverum.

I en barnelovssak høsten 2025 skal datteren, da 15 år, ha uttrykt at hun ønsket å bo hos mor, uten at dette ble tillagt vekt.

Det ble etablert besøksforbud mellom mor og barn – et forbud det er opplyst at barna selv ikke ønsket. Da barna senere rømte fra fosterhjemmet og ringte moren sin, svarte hun og hentet dem. Det er dette – sammen med å ha besvart telefoner fra egne barn – som utgjør kjernen i straffeforfølgningen mot henne. Og 13. mars 2026 falt det dom i barnelovssaken: Gran ble fratatt foreldreansvaret for begge barna (15 og 14 år), faren fikk foreldreansvaret alene, og det ble fastsatt at det ikke skal være samvær. Mye av dette bygger på familiens og støttespillernes fremstilling, fordi barnevernet har taushetsplikt og i liten grad kan svare offentlig. Men hovedtrekkene – besøksforbudet, dommen, varetekten – er det ikke uenighet om.

Og her er det punktet jeg som fagperson reagerer aller sterkest på: barna er plassert i fosterhjem hos faren og hans nye samboer – den samme mannen barna selv har anklaget for vold og overgrep.

Samboeren skal ha blitt registrert som fostermor. La det synke inn: barn flyttes til en omsorgsperson de selv anklager for overgrep, mens de samme anklagene tilsynelatende ikke er ferdig undersøkt. Hvis dette stemmer, er det ikke et barnevernsfaglig skjønn jeg kjenner igjen som forsvarlig – det er det motsatte av det vi er satt til å gjøre. Ble barnas forklaringer tatt på alvor? Det er kjernen. Et barnevern som mottar opplysninger om vold og overgrep, har en lovpålagt plikt til å undersøke grundig og selvstendig. Dette er ikke en formalitet – det er hele grunnen til at tjenesten finnes. Hvis tjenesten i stedet låste seg til én fortelling – at dette «bare» var en bitter foreldrekonflikt – og lot barnas egne forklaringer bli stående uutforsket, er det ikke en bagatell. Det er svikt i selve kjerneoppgaven.

Jeg har sett hvor lett en sak kan spore av når man bestemmer seg for konklusjonen før undersøkelsen er gjort. Det er en av de farligste fellene i faget vårt. Grunn til bekymring for det faglige skjønnet: Statsforvalteren/Fylkesmannen fant i tilsyn med barneverntjenesten i Løten lovbrudd: undersøkelser som ikke var forsvarlig gjennomført, og manglende dokumentasjon av faglige og juridiske vurderinger – herunder vurderinger av barnets beste. Funnene omfattet blant annet forsinket oppfølging i saker som gjaldt mistanke om vold, og undersøkelser der barn ikke var snakket med.

La meg være tydelig, som fagperson: dette er ikke løse beskyldninger fra en opprørt part.

Det er en offentlig tilsynsmyndighets konklusjon. Når en tjeneste med nettopp slike funn skal vurdere om to barn er trygge, har offentligheten all grunn til å spørre om vurderingen er til å stole på.

Spørsmålet blir ikke mindre når man ser på ledelsen.

Den samme barnevernslederen har stått i spissen for to ulike barneverntjenester i to ulike kommuner – og begge har fått kritikk fra Fylkesmannen i hennes lederperiode. I Stor-Elvdal omtalte Fylkesmannen avvik som så alvorlige at kommunens ledelse ble bedt om å gjennomgå rutiner og internkontroll. I Løten ble det år senere konstatert lovbrudd. Og her snakker jeg av erfaring: tilsyn er ikke noe Fylkesmannen deler ut lett. Terskelen for formell, skriftlig kritikk er høy, og de aller fleste tjenester går gjennom et helt lederliv uten å bli felt for lovbrudd. At det samme mønsteret – svikt i styring, dokumentasjon og forsvarlig undersøkelsesarbeid – følger den samme lederen fra den ene tjenesten til den andre, kan ikke uten videre forklares med lokale forhold. Det reiser et betimelig spørsmål om den barnevernsfaglige ledelsen og kompetansen. Det spørsmålet er det legitimt å stille – ikke for å henge ut en enkeltperson, men fordi barns sikkerhet avhenger av at de som leder slike tjenester, faktisk holder mål.

Rettsstaten har allerede sagt fra

29. mai 2026 ga Eidsivating lagmannsrett enstemmig medhold i anken, og begjæringen om fortsatt varetektsfengsling ble ikke tatt til følge. En uavhengig domstol fant at fortsatt frihetsberøvelse ikke kunne forsvares. Samtidig er det opplyst at staten ikke fant midler til å frakte Gran til et rettsmøte, men fant ressurser til seks ukers psykiatrisk tvangsobservasjon. Prioriteringene skurrer. Man kan mene at vedtak skal følges. Jeg har selv fattet og forsvart slike vedtak. Men en rettsstat måles på hvordan den behandler dem som utfordrer den – og et barnevern måles på om det faktisk beskytter barn, eller bare beskytter sine egne beslutninger. Det er forskjellen mellom et barnevern som tjener barna, og et som tjener seg selv.

Denne saken fortjener en uavhengig gjennomgang, både av de konkrete vurderingene og av den ledelsen som sto bak dem. Ikke et lokk.

Nina-Elizabeth Ingleson, saksbehandler og leder i barneverntjenesten gjennom 20 år