Barnevernsleder slaktet av Fylkesmannen – fikk blanke ark i ny kommune

Leserinnlegg av Nina-Elizabeth Ingleson

Et barn som møter barnevernet, er på sitt mest sårbare. Det venter på at en voksen skal komme, lytte og handle. Om det faktisk skjer – om noen snakker med barnet, om volden undersøkes, om barnet blir trygt – avhenger av én ting: at tjenesten ledes godt.

Barnet kan ikke påvirke hvem det er. Og ingen – verken barnet, foreldrene eller kommunen som ansetter – får automatisk vite om lederen kommer fra en tjeneste som nettopp fikk kritikk for å svikte barn på akkurat disse punktene.

Det høres ikke ut som det kan stemme. Men det er nettopp det som har skjedd.

Én og samme barnevernsleder har ledet to ulike barneverntjenester, i to ulike kommuner. Begge ganger – med fem års mellomrom – rettet tilsynsmyndigheten alvorlig kritikk mot tjenesten. Og kritikken var av samme type begge ganger: svikt i styringen, svikt i dokumentasjonen, og svikt i selve undersøkelsene.

Hva gjorde systemet med mønsteret? Ingenting. Ingen sammenstilte funnene. Ingen stilte spørsmålet. Lederen fortsatte – det var barna som byttet.

Jeg har selv arbeidet i barnevernet i en årrekke – som saksbehandler, leder og fagkyndig i Barneverns- og helsenemnda. Så la meg si det så tydelig som det kan sies, for dette er det mange som ikke vet:

Barnevernslederen er ikke en hvilken som helst mellomleder. Etter barnevernsloven er lederen juridisk og faglig ansvarlig for alt tjenesten gjør – hver vurdering, hvert tiltak, hvert eneste vedtak som fattes. Oppgaver kan delegeres nedover. Ansvaret kan det ikke.

Når en undersøkelse blir liggende, når et barn ikke blir snakket med, når barnets beste ikke vurderes – da er det ikke «tjenesten» som har sviktet i abstrakt forstand. Da har den som bærer det lovpålagte ansvaret, sviktet i konkret forstand. Dette er ikke papirarbeid. Dette er barns rettssikkerhet.

Dette er dokumentert

Den første kommunen, 2015. Fylkesmannen slo hardt ned på barnevernet etter en enkeltsak. Avvikene var så alvorlige at kommunens ledelse ble bedt om å forklare hvordan de kunne oppstå – og om tjenesten i det hele tatt hadde rutiner og internkontroll som sikret at loven ble fulgt. Kommunen ble bedt om å lete etter flere saker med samme type feil. Tilsynsmyndigheten fryktet at dette ikke var et engangstilfelle.

Den andre kommunen, 2020. Fem år senere. Ny kommune, samme leder. Fylkesmannen gjennomgikk 20 saksmapper – og konstaterte lovbrudd:

• I 7 av 20 saker kom undersøkelsen for sent i gang – noen først etter to måneder. To av dem gjaldt mistanke om vold.

• I 7 av 20 saker hadde ingen snakket med barnet. Uten tydelig begrunnelse.

• I 12 av 20 saker var det få faglige og juridiske vurderinger, og ingen saker hadde midtveisevaluering.

• Bare 5 av 20 vedtak hadde en tydelig vurdering av barnets beste.

På toppen, der ansvaret sitter, manglet det meste: ingen stillingsbeskrivelser, ingen skriftlig delegasjon, ingen virksomhetsplan, ingen risikoanalyser, ingen systematisk kontroll. Samme type styringssvikt som Fylkesmannen i 2015 ba forrige kommune gjennomgå, ble konstatert fem år senere – i neste tjeneste, under samme leder.

La oss være presise – for presisjonen gjør det verre

Ja, tilsynet i den andre kommunen ble senere lukket fordi feilene ble vurdert som rettet. Men et lukket tilsyn er en kvittering på papirarbeid – ikke et kvalitetsstempel på ledelsen. Systemets egen kontroll måler om kommunen rydder opp etterpå, aldri om lederen burde sørget for at det ikke skjedde.

For dette var ikke første gang. Noen vil innvende: i det landsomfattende tilsynet 2020–2021 fant Helsetilsynet svikt i 8 av 9 barneverntjenester – lovbrudd i 80 av 90 undersøkte tjenester. Var ikke denne tjenesten da bare som alle andre?

Nei – og innvendingen gjør saken verre, av to grunner.

For det første var kritikken ikke et engangstilfelle i én nasjonal dugnad: den samme lederens forrige tjeneste hadde fått alvorlig tilsynskritikk allerede fem år tidligere, i en hendelsesbasert sak der Fylkesmannen ba kommunen lete etter flere saker med samme feil. To kritikker, to kommuner, samme type svikt – det er et mønster, ikke statistikk.

For det andre: Helsetilsynets egen oppsummering av det landsomfattende tilsynet fikk tittelen «Det handler om ledelse». Tilsynsmyndigheten selv pekte på ledelse som fellesnevneren bak svikten i norsk barnevern. Da kan ingen avfeie spørsmålet om denne lederens rolle som usaklig – det er nøyaktig det spørsmålet Helsetilsynet ber oss stille.

Første gang kan en leder peke på ressursmangel, arvede svakheter og lokale forhold. Andre gang holder ikke det lenger. Å bygge styringssystem, internkontroll og forsvarlige rutiner er ikke noe som rammer en leder utenfra – det er lederjobben.

En leder hvis forrige tjeneste fikk alvorlig tilsynskritikk for nettopp dette, og som likevel står i en ny tjeneste der styringssystemet mangler, har ikke vært uheldig to ganger. Da er kjerneoppgaven ikke utført.

La oss også være tydelige på hva som står på spill. Fylkesmannen fant at enkelte undersøkelser var så mangelfulle at konklusjonen risikerte å bygge på sviktende grunnlag. I barnevernet betyr en konklusjon på sviktende grunnlag én av to ting: et barn som blir værende i vold, eller en familie som rives fra hverandre uten grunn. Begge er katastrofer.

Om den risikoen har materialisert seg i konkrete saker, vet vi ikke – for ingen har gått systematisk gjennom sakene fra periodene med dokumentert svikt. Det er kanskje det mest urovekkende av alt.

Det mest alvorlige er likevel ikke lederen. Det er systemet rundt: en kommune kan ansette en barnevernsleder uten å måtte undersøke tilsynshistorikken, og en tilsynsmyndighet kan rette samme type kritikk to ganger uten at noen har ansvar for å koble funnene.

Hullet ingen snakker om

Tilsynsrapportene forsvinner ikke – de er offentlige og blir liggende. Men de arkiveres på kommunen, ikke på lederen. Konsekvensen er at ingenting følger personen.

Det finnes ikke noe register, ingen varslingsplikt, ingen rutine for å sammenstille funn på tvers av kommuner. Når en barnevernsleder søker ny stilling, er det ingen som automatisk får vite at vedkommendes forrige tjeneste ble felt for lovbrudd. I praksis starter lederen med blanke ark, selv om dokumentasjonen ligger åpent for den som kobler den.

Tenk på kontrasten:

En flykaptein med dokumentert svikt i kjernen av yrket følges opp på tvers av arbeidsgivere – fordi passasjerene skal beskyttes. En kirurg med dokumentert svikt følges opp på tvers av arbeidsgivere – fordi pasientene skal beskyttes. En advokat med dokumentert svikt følges opp på tvers av arbeidsgivere – fordi klientene skal beskyttes.

En barnevernsleder med dokumentert svikt? Ingen tilsvarende ordning – i et yrke der feil kan koste et barn tryggheten, helsen eller hele barndommen.

Spørsmålet er like enkelt som det er ubesvart: Hvorfor stilles ikke ledelsen i norsk barnevern til ansvar for feilvurderinger og svikt i rutinene i den virksomheten de leder?

Selv Strasbourg har sagt fra

Dette er heller ikke bare et internt norsk anliggende. Norge er dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen i over 20 barnevernssaker – flere enn på noe annet rettsområde, og flere enn noe sammenlignbart land i nyere tid. Diagnosen fra Strasbourg er påfallende lik tilsynsmyndighetenes her hjemme: det er prosessen som svikter – begrunnelsene, avveiningene, vurderingene som skal sikre at inngrepene er riktige.

Sakene Norge er dømt i ble klaget inn i årene 2017–2020. Rettspraksis begynte å justere seg etter Høyesteretts avklaringer i 2020, men ny barnevernslov trådte først i kraft 1. januar 2023. Mange av barna som i dag lever under barnevernets vedtak, fikk sakene sine avgjort før reformene fikk full virkning. Korreksjonen virker fremover. De som fikk sakene avgjort under den praksisen Norge er felt for, lever fortsatt med resultatet.

Det dette egentlig handler om

En lederstilling i barnevernet er ikke en rettighet. Det er et tillitsverv – utøvd på vegne av barn som ikke kan beskytte seg selv.

Når systemet mangler enhver mekanisme for å følge opp dokumentert svikt hos den som bærer dette ansvaret, har vi i praksis latt den voksnes adgang til stillingen veie tyngre enn barnets rett til en tjeneste som holder mål.

Dokumentert svikt må få konsekvenser for læring, oppfølging og egnethetsvurdering – også når lederen bytter arbeidsgiver. Ikke for å straffe ledere, men fordi barns rettssikkerhet ikke kan avhenge av hvilken kommune som tilfeldigvis ansatte hvem. En slik ordning ville også tjene de dyktige lederne: den beskytter dem mot urettferdig mistanke, like mye som den fanger opp dem som ikke holder mål.

Spørsmålet er ubehagelig. Men det må stilles – fra barnas side, ikke de voksnes:

Hvor mange barn skal møte den samme svikten før noen med ansvar ser mønsteret – og gjør noe med det?

Nina-Elizabeth Ingleson har tidligere jobbet som saksbehandler og leder i barneverntjenesten gjennom flere år, samt som fagkyndig i Barneverns- og helsenemnda.

Kilder

2020-tilsynet: Fylkesmannen i Innlandet (06.01.2021): Rapport fra tilsyn med barneverntjenestens arbeid med undersøkelser i Løten kommune 2020. Offentlig publisert hos Statens helsetilsyn.

2015-kritikken: Østlendingen (26.02.2015): «Fylkesmannen med sterk kritikk av barnevernet» – samtdig avisomtale av Fylkesmannens brev til Stor-Elvdal kommune.

Nasjonale tall: Statens helsetilsyn (2022): «Det handler om ledelse» (Rapport 2/2022) og Tilsynsmeldingen 2022.

EMD: Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM): «De norske barnevernssakene – ofte stilte spørsmål» (per nov. 2023: 24 dommer med krenkelse av EMK art. 8).

Forbehold: Begge tilsynene gjelder tjenestenes styring og forsvarlighet på systemnivå – ikke en personlig vurdering av enkeltpersoner. Men en barnevernsleder har et reelt faglig ansvar for nettopp de områdene tilsynene treffer.