Når man roper i den digitale skogen, risikerer man å få svar
KI-bilde: Noen laget dette bildet i etterkant av våre innlegg om tilsvar til Madsen. Hvem, vet vi ikke.
Det er interessant å lese Ole Jacob Madsens tilsvar til responsen han fikk i Morgenbladet – og ikke minst kommentarfeltet på hans Facebook-side. Vi sender et tilsvar til Morgenbladet og legger deretter denne ballen død.
Først går han til frontalangrep på foreningen Rettssikkerhet for alle i Morgenbladet. Når han så får et tilsvar som vi mener er passende, snus taktikken, og han inntar en offerrolle. Deretter får han masse støtte fra sine følgere.
Faktum er at Morgenbladet har litt under 50 000 lesere. De ga Madsen et dobbeltsideoppslag på tidlig plass til sin artikkel. Vårt tilsvar fikk under halvparten av antall tegn og ble trykket bakerst og nederst sammen med de øvrige meningsinnleggene.
Vi gjorde derfor det vi vanligvis gjør: Vi lagde en video av hele tilsvaret vi hadde skrevet og publiserte den på YouTube. Deretter ble videoen klippet opp i korte reels og delt i våre kanaler. Dette er helt standard for hvordan vi arbeider med digital kommunikasjon og markedsføring. Det var ingenting spesielt med tilsvaret til Madsen – slik jobber vi hver uke.
Det som er interessant, både i hans tilsvar og i kommentarfeltet, er det sterke behovet for å plassere foreningen Rettssikkerhet for alle i en konspirasjonskategori. I populærspråket brukes dette begrepet for å diskreditere – det signaliserer at noe er useriøst og ikke verdt å ta på alvor.
Ser man på Store norske leksikon, skriver professor i religionsvitenskap Asbjørn Dyrendal at "En konspirasjonsteori er en forklaringsmodell der man hevder at mektige grupper i hemmelighet sammensverger seg for å fremme en skjult agenda. Begrepet brukes ofte nedsettende for å signalisere svake resonnementer og problematisk omgang med fakta."
Madsen hevder at vi fremsetter udokumenterte påstander, men han går ikke inn i dokumentasjonen som ligger til grunn for arbeidet vårt. I stedet beveger han seg bort fra hovedtemaet – nemlig hvorvidt våre intervjuer med mennesker som er utsatt for urett fra forvaltningen og rettsstaten er dokumentert eller ikke – og over i en beskrivelse av våre Facebook-innlegg om ham selv.
I kommentarfeltet på Facebook ser vi stor støtte til Madsen, som fremstilles som en saklig og ryddig aktør i en offentlig debatt.
Det er slående hvor forskjellig den samme situasjonen kan oppfattes. Vi opplever Madsens tekst verken som saklig, ryddig eller objektiv. Vi ser et intellektuelt språk med en tydelig emosjonell undertone, der målet fremstår som å diskreditere arbeidet vårt.
Vårt spørsmål var enkelt: Hvorfor går han ikke inn og undersøker de alvorlige sakene vi har dokumentert, og støtter menneskene som utsettes for disse maktovergrepene?
Svaret hans har omdefinert dette til at vi spurte om hvorfor han ikke støtter oss som forening. Det er en lite presis og forskjøvet problemstilling, som fremstår mer som et forsvar av egen posisjon enn som etterrettelighet. Vi har aldri uttrykt et behov for at Madsen skal støtte vår forening.
Når konspirasjonsanklagene baseres på konspirasjoner
Vi kunne brukt mye energi på å diskutere detaljer og hvem som skrev hva. Men essensen er en annen: Det finnes et miljø – ofte med tilknytning til akademia – som har et sterkt behov for å plassere aktører som Rettssikkerhet for alle i en konspirasjonskategori. For å gjøre det, må man samtidig hevde at våre påstander ikke er sanne. Det er tross alt premisset for at konspirasjonsmiljøene skal bedrive konspirasjon.
Når man samtidig avviser påstandene som udokumenterte uten selv å ha gjennomgått materialet, blir anklagen om «konspirasjon» i seg selv en form for påstand uten grunnlag; altså en konspirasjon.
Det er interessant hvordan språk kan brukes til maktmisbruk. Det er alle som utsettes for maktmisbruk fra offentligheten godt kjent med; det juridiske språket misbrukes til å fremme en sannhet der store bevismengder er avskåret eller rett ut manipulert.
En tilsynelatende intellektuell og saklig form kan dekke over vurderinger som i realiteten er basert på holdninger, lojalitet og emosjonelle reaksjoner – ikke på faktisk objektiv undersøkelse av tilgjengelig dokumentasjon.
Det større bildet er derfor viktig. En stat som ønsker å beskytte eller opprettholde bestemte maktovergrep mot befolkningen vil også være avhengig av et språk – et narrativ – som former hvordan kritikk forstås.
Maktmisbruk foregår ikke bare gjennom handlinger, men også gjennom språk og retorikk. Når grupper som dokumenterer kritikkverdige forhold blir stemplet som konspirasjonsmiljøer, fremstår det ikke som et uttrykk for en nøytral søken etter sannhet. Det fremstår som et resultat av egne meninger, emosjoner, lojalitet og perspektiv – altså en konspirasjon.
At dette også skjer i akademiske miljøer, er for oss oppsiktsvekkende – fordi disse miljøene nettopp er trent i kritisk analyse og vitenskapelig metode.
Og PS: Madsen trekker frem politianmeldelsen, naturlig nok. Det er ubehagelig å bli politianmeldt bare fordi man begår hensynsløs adferd i Morgenbladet.
Han skriver videre at foreningen likevel har tillit til rettsstaten. Det Madsen kanskje ikke kjenner til, er at vi konsekvent forholder oss til norsk lov i vårt arbeid. I saker der vi mener det foreligger lovbrudd i forvaltningen eller rettssystemet, anmelder vi forholdene som ligger til grunn. Politianmeldelser er derfor en del av arbeidet vårt. Vi arbeider med å flytte grensen tilbake der den skulle vært: en rettstat der alle behandles likt for loven.
Hvis Tonje Omdahl kan dømmes til fengsel for en enkelt Facebook-post der hun omtaler en straffedømt advokat, må det samme prinsippet gjelde når Ole Jacob Madsen i Morgenbladet kobler en spleis – altså en innsamlingsaksjon til filmproduksjon – til en straffedømt person, på en måte som antyder at foreningen bedriver kriminalitet. Der overtrår han grensen for uttrykksfrihet og beveger seg over i hensynsløs adferd.