Lydopptak i norske domstoler?
Da det danske selskapet Dictus skulle utvikle og finjustere sitt talegjenkjenningsverktøy til Danmarks første riksrettssak mot en politiker på nesten 30 år – saken mot Inger Støjberg – trengte de en treningsarena. Valget falt på Stortinget.
Teknologien gjenkjenner stemmene og dialektene til en lang rekke ulike mennesker, slik at systemet automatisk registrerer hvem som snakker og hva de sier, med presis transkripsjon. Systemet har vært i bruk på Stortinget i flere år. Hver dag får man en direkte transkripsjon av hva som har foregått i stortingssalen og hvem som har sagt hva, før teksten kvalitetssikres av mennesker til slutt. Bedre dokumentasjon er det ikke mulig å få.
Dictus leverer det samme systemet til danske rettssaler, og har gjort det i en årrekke. Da vi snakket med dem, ble de svært overrasket over å høre at norske domstoler fremdeles ikke har lydopptak som fast ordning – og heller ikke noe system som sikrer at alt som blir sagt i en rettssal, kan ettergås og spores tilbake med presisjon.
Vi kontaktet også Domstolsverket, den svenske domstoladministrasjonen, for å høre hva slags system de bruker. De var like overrasket over at Norge ikke dokumenterer rettssakene sine på lyd. I Sverige har dette vært praksis i en årrekke, med innarbeidede systemer for opptak i domstolene.
Hva er det som har foregått i Norge, siden Domstoladministrasjonen og norske dommere i over 20 år ikke har fulgt opp lovgivers – Stortingets – vedtak om lydopptak i domstolene?
Rettssikkerhet for alles granskingsteam arbeider nå med sakene til medlemmene våre. Det dreier seg om rundt 500 saker der mennesker har vært utsatt for svært alvorlige regelbrudd – i forvaltningen i forbindelse med vedtak, og i domstolene i forbindelse med utfall som ikke står i forhold til dokumentasjonen og sakens innhold.
Det er derfor svært overraskende at Norge, som ifølge World Justice Project ligger på andreplass i verden når det gjelder rettsstatlighet, er det eneste landet i Skandinavia som ikke har innført lydopptak som fast ordning – altså en mulighet til full åpenhet og etterprøving av det som kommer frem under hovedforhandlingen i tingretten og i ankeprosessene.