Hopp til innhold
Søndag 15. november 2026Tips ossEnglish
SøkBli medlem

Nyheter · Kommentar

Hvem rydder på innsiden av rettsstaten?

Advokatforeningen vil ha en rettsstatsmelding og en påvirkningsaksjon for å forsvare rettsstaten. Det er viktig, og vi tviler ikke et sekund på at det trengs. Men etter over 50 filmintervjuer og mer enn 500 saker spør vi: Hvorfor finnes det ikke et like stort initiativ for å rydde opp på innsiden?

Illustrasjonsbilde, KI

Kortversjonen

  • Advokatforeningens leder, Siri Teigum, ba i årstalen 19. november om en rettsstatsmelding til Stortinget og om at barn skal lære om rettsstaten på skolen. Hun advarte mot press utenfra og mot at forvaltningen både etterforsker og straffer.
  • Politiets største fagforening har siden 2016 frarådet medlemmene å varsle om kritikkverdige forhold i politiet. Vi har ikke funnet noe nytt vedtak som opphever det.
  • I 2024 endte 3 prosent av anmeldelsene Spesialenheten avgjorde, med forelegg, tiltale eller påtaleunnlatelse. 72 prosent ble henlagt uten at det ble åpnet etterforskning.
  • Stortinget vedtok i 2005 at forklaringer i retten skal tas opp. I 2023 skrev justisministeren at det i de fleste rettssaler ikke fantes utstyr. Først i 2026 er utstyret på vei til alle rettsstedene.
  • Rettssikkerhet for alle mener at en rettsstatsmelding også må handle om kontrollen med politiet, påtalemyndigheten og domstolene, og at den må bygge på erfaringene til dem som har vært gjennom systemet.

Torsdag kveld 19. november holdt Advokatforeningens leder, Siri Teigum, den 23. årstalen i foreningens historie. Talen het «Ditt bidrag til rettsstaten» og ble holdt i Rococosalen på Grand Hotel i Oslo. Advokatbladet har dekket den i to artikler, som vi lenker til nederst. Hva rettsstaten er, og hvorfor den betyr noe for hver enkelt av oss, har vi samlet på temasiden Rettsstaten.

Dette er en kommentar til talen. Vi begynner med det vi er enige i, for det er mye.

Det Advokatforeningen ser

Teigum advarte mot utenlandske aktører som vil svekke demokratiet fra innsiden, og viste til at Politiets sikkerhetstjeneste beskriver hybrid krigføring mot norske verdier. Hun foreslo at forliksrådene legges under domstolene, fordi rettssikkerheten der etter en evaluering er for lav. Og hun pekte på noe som angår svært mange: Antallet lover som gir forvaltningen rett til å ilegge overtredelsesgebyr, har ifølge Advokatforeningen vokst fra under ti i 2000 til 122 i dag. Når et gebyr i praksis er en straff, bør saken etter hennes syn behandles som en straffesak, etter prinsippet «ingen straff uten dom».

I forvaltningen baserer man seg på et inkvisisjonsprinsipp. Samme organ undersøker, og dømmer.

Siri Teigum, leder av Advokatforeningen, i årstalen 19.11.2026 (Advokatbladet)

Advokatforeningen ber derfor om en påvirkningsaksjon for rettsstaten, og den skal begynne med at regjeringen lager en rettsstatsmelding til Stortinget. Barn og unge lærer i dag ikke hva en rettsstat er, sa Teigum, og kalte det en alvorlig mangel. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun, som var til stede, svarte samme kveld at hun vil ta tak i det.

Flere av gjestene la til egne poenger. Partner Fredrik Lilleaas Ellingsen i Selmer sa til Advokatbladet at foreningen har bedt om en rettsstatsmelding lenge, og at tiden nå er inne. Professor Benedikte Moltumyr Høgberg ved Universitetet i Oslo løftet frem budskapet om en «rettsstatsdugnad» og sa noe vi kjenner godt igjen:

Det jeg ser veldig mye av, er at det er mye frustrasjon der ute.

Benedikte Moltumyr Høgberg, professor ved Institutt for offentlig rett, UiO (Advokatbladet 20.11.2026)

Direktør Leif Otto Østerbø i Domstoladministrasjonen sa at «vi har kanskje blitt så fornøyde og trygge i den situasjonen vi er i, at vi ikke lenger er på alerten». Og Teigum avsluttet med et spørsmål til alle som har en rolle i rettsstaten: «Hvordan er rollen min ment å virke, og kan jeg fylle den bedre?»

Frustrasjonen der ute

Det er her vi kommer inn. Rettssikkerhet for alle har gjort over 50 filmintervjuer med mennesker som har møtt politiet, påtalemyndigheten, domstolene, barnevernet og forvaltningen. Foreningen har mer enn 500 saker fra vidt forskjellige rettsområder. Før vi publiserer et intervju, går vi gjennom dokumentene for å forsikre oss om at hovedpunktene i det menneskene forteller, stemmer. Mange av oss som arbeider i foreningen, kjenner systemet fra innsiden – som parter, pårørende, varslere og fagfolk.

Det vi ser, er ikke press utenfra. Det er svikt innenfra: bevis som ikke blir vurdert, varslere som blir rådet til å tie, kontrollorganer som sjelden finner noe å reagere på, og domstoler som legger forvaltningens beskrivelse til grunn uten å gå ned i underlaget. Teigums spørsmål – kan jeg fylle rollen min bedre? – er riktig. Men det stilles til hver enkelt. Det som mangler, er spørsmålet til systemet: Hvem kontrollerer at rollene faktisk blir fylt?

Orker man ikke å forholde seg til enkeltsakene, kan man gå til de offentlige tallene. Her er syv av dem.

Illustrasjonsbilde, KI

1. Politiets egen fagforening fraråder varsling

I 2016 vedtok forbundsstyret i Politiets Fellesforbund å anbefale medlemmene å avstå fra å varsle om kritikkverdige forhold i politiet. Forbundet har over 17 000 medlemmer. I mai 2022 kalte justisminister Emilie Enger Mehl vedtaket «en fallitterklæring». Forbundslederen begrunnet det samme år med at det ikke var trygt å varsle, og at folk ble syke av det. Politiet fikk et uavhengig varslingsombud 1. juli 2024, med sekretariat hos Statens sivilrettsforvaltning på Hamar. Likevel har vi ikke funnet noe offentlig vedtak som opphever det. Hele historien står i Politiets egen fagforening har frarådet varsling i ti år.

Dette er ikke et råd. Det er et vedtak. Forbundsstyret i Politiets Fellesforbund vedtok i 2016 å fraråde sine over 17 000 medlemmer å varsle om kritikkverdige forhold på innsiden, fordi det var for farlig. Vedtaket har stått i ti år. Vi kjenner ikke til at noen annen politifagforening i Europa har et tilsvarende vedtak. Forbundsleder Unn Alma Skatvold sa til Plu2 i november 2025 at vedtaket aldri handlet om å fraråde varsling om kriminalitet. Men regnestykket går ikke opp. Hvis det er for farlig å si fra om kritikkverdige forhold, hvordan skal det da være trygt å si fra om kriminelle? Den som blir frarådet å si fra om det minste, lar i hvert fall være å si fra om det største.

Vi ser noe annet i praksis. Vår egen styreleder, Vigdis Bollerud, var etterforsker i over 30 år. Hun anmeldte det hun mente var økonomisk kriminalitet, blant annet svart arbeid, med tilknytning til politifolk, og hun varslet om hvordan ledelsen håndterte anmeldelsene. Forholdene ble ikke etterforsket. I stedet ble hun selv avskjediget i 2024. Vi mener dokumentene i saken hennes viser hvordan kameraderi på innsiden av etaten beskytter egne og rammer den som sier fra. Saken hennes mot staten venter på dom.

Les Vigdis' sak her

2. Tre av hundre anmeldelser fører til reaksjon

Spesialenheten for politisaker etterforsker saker der ansatte i politiet eller påtalemyndigheten kan ha begått straffbare handlinger i tjenesten. I årsrapporten for 2024 står det at 26 av 277 etterforskede anmeldelser endte med forelegg, tiltale eller påtaleunnlatelse. Regnet med anmeldelsene som ble henlagt uten etterforskning, 984 i alt, var andelen 3 prosent. Hele 72 prosent av sakene ble henlagt uten at det ble åpnet etterforskning. I 2019 var andelen 50 prosent. Totalt fikk 18 personer og ett foretak en reaksjon. Hvordan du anmelder, og hvordan du klager, står i veiviseren Spesialenheten for politisaker.

Spesialenheten forklarer dette selv: Loven gir politiet vide fullmakter, og både lovgiveren og domstolene har slått fast at politiet må ha en romslig feilmargin før noen kan straffes for tjenesteutøvelsen. En henleggelse betyr heller ikke at anmeldelsen var falsk. Det er en viktig presisering. Men å sende inn en falsk anmeldelse er straffbart, og ingen anmelder politiet for moro skyld. Når 97 av 100 anmeldelser ender uten noen reaksjon, og nesten tre av fire ikke blir etterforsket i det hele tatt, er det rimelig å spørre: Er terskelen riktig? Og hvem kontrollerer kontrolløren?

3. Det koster en formue å saksøke staten

For en vanlig person kan en sivil sak mot staten eller en kommune koste flere hundre tusen kroner, og den som taper, risikerer å måtte betale motpartens saksomkostninger. Over 90 prosent av privatpersonene vi ser gå til sivil sak mot staten eller en kommune, taper. Det har vi dokumentert i Utvidet varsel til domstolene. Staten fører selv ingen offisiell statistikk over dette. Regjeringsadvokaten, som fører statens viktigste saker, har skrevet i årsrapporten for 2016 at kontoret ikke fører slik statistikk, men at inntrykket er at staten vinner mellom to tredjedeler og tre fjerdedeler av sakene. Det sier noe om hvem som har ressursene til å stå løpet ut.

Teigum sa selv i talen at rettssakene må bli billigere og raskere, og at «vi skylder det norske folk å snu hver sten». Det er vi enige i.

4. Når forvaltningen undersøker og dømmer

Teigums kritikk av overtredelsesgebyrene peker på noe større. I sakene våre om barnevern, Mattilsynet og psykisk helsevern ser vi det samme mønsteret igjen og igjen: Det første vedtaket blir fattet av forvaltningen, og når saken kommer til en nemnd eller en domstol, blir forvaltningens beskrivelse av fakta lagt til grunn uten at noen går ned i grunnlaget og kontrollerer at det stemmer. I barnevernssaker har tingretten etter loven full adgang til å prøve saken på nytt. Spørsmålet er hvor ofte det faktisk skjer. Om kontrollen med barnevernsinstitusjonene har vi skrevet i artikkelen Slik blir institusjonene i barnevernet kontrollert.

«Samme organ undersøker, og dømmer», sa Teigum om forvaltningen. Det gjelder ikke bare overtredelsesgebyrer. Det gjelder i praksis mange av vedtakene som griper dypest inn i livene til folk.

5. Opptaket som aldri ble slått på

I juni 2005 vedtok Stortinget den nye tvisteloven. Hovedregelen ble at forklaringene i retten skal tas opp. Siden 2018 har både tvisteloven og straffeprosessloven sagt «skal», men med unntak når retten mangler utstyr. I desember 2023 skrev justisministeren i et svar til Stortinget at «i de fleste rettssaler er det ikke tilgjengelig opptaksutstyr». Først nå, i 2026, er utstyret på vei til alle de 59 rettsstedene i landet. Det har gått 21 år. Historien står i Stortinget vedtok det i 2005. Tjueen år senere venter vi fortsatt.

Uten opptak er det dommernes notater og dommen selv som viser hva vitnene sa. Den som mener at en forklaring er gjengitt feil, har ingenting å vise til. Mange som møter i retten, må selv be om å få ta opp, og retten kan nekte. Opptakene kan heller ikke fritt offentliggjøres. Hvorfor dette betyr så mye når retten skal avgjøre hvem den tror på, står i Når troverdighet avgjør, og ingen kan høre det igjen. Det danske selskapet Dictus, som leverer tale-til-tekst-løsninger, reagerte med vantro da vi fortalte at forklaringene i de fleste norske rettssaler ikke blir tatt opp. Kommunikasjonsansvarlig i Dictus fortalte Rettssikkerhet for alle at selskapet trente tale-til-tekst-utstyret og gjenkjenningen av ulike stemmer på det norske Stortinget, for å gjøre det klart til riksrettssaken mot Inger Støjberg i Danmark. Teknologien finnes altså, og den er tatt i bruk i en riksrett i nabolandet.

6. Bevis som ikke blir nevnt

Felles for mange av de over 500 sakene i Rettssikkerhet for alle er bevis som enten ikke blir lagt frem for retten, som ikke er nevnt med et ord i dommen selv om de er lagt frem, eller som blir avfeid som en «anførsel retten ser bort fra». Loven krever at domsgrunnene gjør rede for hvilke faktiske forhold retten har lagt til grunn. Når et sentralt dokument ikke er nevnt, kan ingen vite om retten har vurdert det.

I flere saker i materialet vårt viser dokumentene bevismanipulasjon: Bevis er fremstilt for retten på en måte som ikke stemmer med det underliggende materialet. Dokumenter er holdt tilbake, gjengitt feil eller revet ut av sammenhengen. Ingen av dem som var involvert, er straffeforfulgt for det. Vi navngir ingen her. Men sakene må granskes av noen som ikke selv er en del av systemet.

Illustrasjonsbilde, KI

7. Prisen til rettsstaten selv

I 2020 gikk Juristforbundets rettssikkerhetspris til «den norske rettsstaten», representert ved stortingspresidenten, statsministeren, høyesterettsjustitiarius og generalsekretæren i Norsk Presseforbund. Det var trolig ment som en hyllest til institusjonene i pandemiåret. Sett utenfra fremstår det likevel som et symbol på et system som måler seg selv etter hva kollegene mener. I år gikk den samme prisen til journalisten Simen Sætre, for arbeidet med Arnfinn Nesset-saken – en som gikk gjennom dokumentene på nytt. Det er et bedre tegn.

Norge ligger høyt på World Justice Projects rettsstatsindeks, som Teigum viste til. Indeksen bygger på spørreundersøkelser blant folk flest og blant fagfolk. Men folk flest havner aldri i en sak mot staten. Å spørre dem hvordan rettsstaten virker, er som å spørre folk om de liker et jetfly de aldri har sittet i. Fra utsiden ser det fint ut. Mange går rundt og tror at de lever i en sterk rettsstat, helt til de selv havner på innsiden. Da kommer sjokket. Advokat Sigurd Klomsæt har sett det i mange år:

Personer som ellers ikke har gjort noe galt […] blir veldig skuffet og veldig overrasket […] fordi man har tillit til at norsk system er så bra.

Sigurd Klomsæt, advokat

Hele intervjuet med ham står i Fra lastebilsjåfør til forsvarer av sjåførene. Vi har ikke funnet én fast, offentlig undersøkelse der politiet, påtalemyndigheten og domstolene spør dem som har vært parter i en sak, hvordan de ble behandlet. Mer om indeksen står i Sølv i rettsstat, og en tillitskrise.

Rettspraksis eller status quo?

Vi som står utenfor, får vite at alle er like for loven, og at det finnes noe som heter rettspraksis: Like saker skal behandles likt, uansett hvor i landet de hører hjemme. Når man blir dratt inn i systemet uten å ha bedt om det, møter mange en annen virkelighet. I mange av sakene vi har sett, gjentar ankeinstansen tingrettens vurderinger nesten ordrett, eller nekter å behandle anken med en kort begrunnelse, uten at bevisene blir gått gjennom på nytt. Lagmannsretten har etter loven adgang til å nekte å fremme en anke. Men når det skjer uten at noen har sett på dokumentene, blir rettspraksis til status quo.

Når etterforskningen bestemmer seg tidlig

Norsk politi har en avhørsmetode som er kjent i hele verden. K.R.E.A.T.I.V.-metoden skal hente inn informasjon, ikke presse frem en tilståelse, og etterforskerne skal holde flere hypoteser åpne, også den som peker mot at den mistenkte er uskyldig. Asbjørn Rachlew er en av dem som har bygget den opp. Om metoden: Metoden Norge lærer bort til verden.

Baneheia-utvalget pekte i NOU 2026: 3 på det det kalte en bekreftelsesfelle: at de som tok avgjørelser, festet seg ved én forklaring og tolket nye opplysninger i lys av den. I materialet vårt finner vi saker der etterforskningen ser ut til å ha låst seg tidlig, og der det samme synet følger saken videre gjennom påtalevedtak og dom. Det er i så fall stikk i strid med metoden Norge lærer bort, med norsk lov og med menneskerettighetene. Noen av sakene våre handler om habilitet, om bindinger mellom aktører i domstolene og om det vi mener er korrupsjon. Vi spør: Hvem undersøker slike spørsmål når de gjelder en domstol? Tilsynsutvalget for dommere behandler klager på dommeres oppførsel, ikke på innholdet i dommene.

Hvorfor finnes det ikke et like stort initiativ for å rydde opp på innsiden?

At den norske rettsstaten må beskytte seg mot påvirkning utenfra, er sikkert en reell problemstilling. Advokatforeningen og PST vet langt mer om det enn vi gjør. Men rettsstaten har et enormt arbeid foran seg med å rydde i egne rekker: unnfallenhet, venstrehåndsarbeid, manglende kompetanse og manglende forståelse for sakene den behandler. Det er ikke utenlandske aktører som har latt opptaksutstyret vente i 21 år. Det er ikke de som har vedtatt å fraråde politifolk å si fra.

Vi har fire forslag til det Advokatforeningen kaller en påvirkningsaksjon:

  • En rettsstatsmelding må ha et eget kapittel om kontrollen med politiet, påtalemyndigheten og domstolene – også om terskelen i Spesialenheten.
  • Spør dem som har vært gjennom systemet. Faste, offentlige undersøkelser blant parter, pårørende og vitner bør stå ved siden av rettsstatsindeksen.
  • Opptak i alle rettssaler, og rett for partene til å få kopi.
  • En uavhengig gjennomgang av saker der det er påstått at bevis er holdt tilbake eller ikke vurdert.

Åpne spørsmål

  • Vil Advokatforeningen be om at en rettsstatsmelding også omfatter kontrollen med politiet, påtalemyndigheten og domstolene?
  • Hva skal til for at Politiets Fellesforbund opphever vedtaket fra 2016, nå som varslingsombudet er evaluert?
  • Hvorfor har andelen saker Spesialenheten henlegger uten etterforskning, økt fra 50 til 72 prosent siden 2019?
  • Når vil alle rettssaler i Norge ta opp forklaringene, og vil partene få kopi?

Les også i Advokatbladet

Har du selv vært gjennom systemet og opplevd det vi beskriver her? Bli medlem her, så kan du dele erfaringen din med oss.

Kilder

  1. Advokatbladet 19.11.2026: «Vil ha en påvirknings-aksjon for å forsvare rettsstaten» (Nina Schmidt)
  2. Advokatbladet 20.11.2026: «Tiden er inne for en rettsstatsmelding» (Thea N. Dahl og Marit Moen Fjeld)
  3. Spesialenheten for politisaker: Årsrapport 2024 (engelsk utgave, s. 20–23)
  4. Politiets Fellesforbund: Varsling – veileder for tillitsvalgte
  5. NTB/Dagbladet 14.5.2022: «Kan ikke leve med det»
  6. Regjeringen: «Mehl etablerer varslingsombud for politiet»
  7. Regjeringsadvokaten: Årsrapport 2016
  8. Stortinget: Skriftlig spørsmål fra Tor André Johnsen og svar fra justisministeren 4.12.2023 (opptaksutstyr)
  9. Advokatbladet nr. 1 2026: utstyr for lyd- og bildeopptak på vei til alle 59 rettssteder
  10. Tvisteloven § 13-7 (Lovdata)
  11. Straffeprosessloven § 23 (Lovdata)
  12. Stortinget: Rettssikkerhetsprisen 2020 til den norske rettsstaten
  13. Altinget: «Får Rettssikkerhetsprisen for Arnfinn Nesset-graving»
  14. NOU 2026: 3 (Baneheia-utvalget)
  15. WJP Rule of Law Index
Lena Marthinsen
Lena Marthinsen er medlem av Rettssikkerhet for alle.Se intervjuet og les saken om Lena her →

Bli medlem

Ingen skal måtte stå alene i møte med forvaltningen og rettsstaten.

Som medlem får du et fellesskap, folk som har stått i det samme, og verktøy på innsiden som hjelper deg med din egen sak.

35 millioner visninger av våre videoer, videointervjuer og reels i sosiale medier.

Melder du deg inn nå, betaler du for 2027. Resten av 2026 er gratis.

Dette får du på innsiden

  • Digital Rettssikkerhet for alle

    Et lukket rom bare for medlemmer. Still spørsmål døgnet rundt og få svar med en gang.

  • «Noen å snakke med»

    Grupper hver uke med folk som har stått i det samme. Du står ikke alene.

  • Transkriberingsappen

    Gjør lange lydopptak, også fra flere rettsdager, om til norsk tekst – på din egen maskin.

  • Spør Vera

    Digital hjelp døgnet rundt: hvordan reglene er i norsk lov og menneskerettighetene, og hjelp til innsynsbegjæringer, klager og anmeldelser. Ingenting lagres. Åpner snart.

  • Din historie

    Bare medlemmer får historien sin vurdert for podkast og videointervju.

Relaterte saker