Hvem beskytter psykologiprofessoren, egentlig?
Bildene er AI-produsert av våre følgere
En analyse av det økonomiske grunnlaget for barnevernets sakkyndigsystem – og hva som står på spill når kritikere ties i hjel
Psykologiprofessor Ole Jacob Madsen ved Universitetet i Oslo har nylig gått til frontalangrep på Foreningen Rettssikkerhet for alle. I Morgenbladet angrep han foreningens arbeid, og i VGs store artikkel om Shada-saken og senere på dagsnytt 18 på Nrk bidro han med karakteristikker som gikk igjen som et refreng: konspirasjon, konspirasjonsteoretikere, konspirasjonsmiljøer. Narrativet som ble tegnet opp var tydelig: kritikere av barnevernet er farlige, og de tjener penger på å spre frykt og konspirasjoner uten rot i virkeligheten.
Madsen uttalte i VG at Shada-saken er «en god illustrasjon på hvordan noen kan kapitalisere» på situasjonen.
Ordet «kapitalisere» er interessant. La oss bruke det.
Hva Rettssikkerhet for alle faktisk bruker pengene på
Foreningen har samlet inn 460 000 kroner til profesjonell filmproduksjon. VGs artikkel lot det fremstå som en mistenkelig sum. Men la oss sette tallene i kontekst.
460 000 kroner fordelt på 49 filmintervjuer utgjør 9 387 kroner per intervju.
Hvert intervju innebærer:
Et filmteam bestående av flere personer reiser fra ulike deler av landet – og i noen tilfeller fra utlandet – for å møtes i intensive produksjonsperioder på én til to uker
To intervjuer spille sinn per dag, med profesjonelt filmutstyr på linje med det som brukes i kommersiell og profesjonell dokumentarfilmproduksjon
Dekning av reise, hotell og diett for hele teamet
Leie av profesjonelt utstyr
Forberedende arbeid: gjennomgang av et stort antall saker for å velge ut de som egner seg best til filmproduksjon
Gjennomgang og verifisering av bevisdokumentasjon i sakene som presenteres
Dialog med intervjuobjektene og koordinering av opptak
Etterarbeid: klipping, redigering og mastering
Filmteamet mottar om lag ti prosent av markedspris i honorar for sitt arbeid.
Alle øvrige bidragsytere i foreningen Rettssikkerhet for alle arbeider frivillig og mottar ingen betaling for sitt arbeid. Flere av personene i styret og sentralt i arbeidsgruppen legger ned så mye som 50% stilling i frivllig arbeid for foreningen.
9 387 kroner per ferdig intervju, i full filmproduksjonskvalitet, er ikke kapitalisering. Det er lønn for idealister.
Hvem kapitaliserer egentlig?
Da er det på sin plass å spørre: Hva tjener psykologene som faktisk er lønnet av dette systemet? Hva er professor Madsens underliggende agenda?
Sakkyndige psykologer – satsene
Den offisielle salærsatsen for sakkyndige psykologer oppnevnt av domstol eller barneverns- og helsenemnda er fastsatt i salærforskriften. Fra 1. januar 2026 er timesatsen 1 375 kroner.
Det gir følgende regnestykke:
Inntekt per dag (8 timer) ca. 11 000 kr
Per uke (5 dager) ca. 55 000 kr
Per måned (4 uker) ca. 220 000 kr
Per år ca. 2 000 000 kr
Da tar vi høyde for feriedager og perioder uten oppdrag.
Dette er den offentlig fastsatte satsen, multiplisert med en normal arbeidsuke for en privatpraktiserende sakkyndig psykolog med jevn oppdragsmengde.
Hvor mange psykologer lever av dette systemet?
En psykolog med stilling i det offentlige godtgjøres med 4/5 av salærsatsen som sakkyndig – med mindre vedkommende kan dokumentere at utgifter til kontorhold og selvpensjonering utgjør minst en tredjedel av næringsinntekten, og da gis full sats.
Oppsummert: Et tredje- eller halvtids sakkyndigvirke gir en svært lukrativ inntektsstrøm – fra én og samme oppdragsgiver.
Hvor mange psykologer tjener tre ganger så mye som den gjennomsnittlige nordmann og kvinne på barnevernet, og altså like godt som landets statsminister?
Det grunnleggende problemet med uavhengighet
Spørsmålet som melder seg, er ikke om alle sakkyndige psykologer er korrupte. Det er et langt mer strukturelt og prinsipielt spørsmål:
Kan en psykolog som tjener mellom to millioner kroner i året på oppdrag fra barnevernet, barneverns- og helsenemnda og domstolene – altså fra den ene parten i saken – anses som en uavhengig sakkyndig?
Spørsmålet svarer i stor grad seg selv. I ethvert annet rettsområde ville en slik konstruksjon blitt avvist umiddelbart. En bistandsadvokat som ble lønnet av motparten ville blitt fratatt bevillingen. En dommer som fikk honorar fra en av partene ville blitt inhabil.
I barnevernssaker er dette ikke unntaket. Det er systemet.
Barnesakkyndig kommisjon – opprettet i 2010 for å «kvalitetssikre» sakkyndigrapporter – godkjenner eller underkjenner for øvrig ikke selve innholdet i rapportene. Barne- og likestillingsdepartementet slo fast allerede i 2018 at kommisjonen ikke har mandat til å «godkjenne» eller «underkjenne» rapporter. Den vurderer faglig og metodisk kvalitet – ikke om konklusjonene er riktige.
Hva Ole Jacob Madsen faktisk beskytter
Ole Jacob Madsen er ikke sakkyndig i barnevernssaker. Men han er psykologiprofessor, Morgenbladet-skribent og en aktiv forsvarer av et system som skaper denne typen strukturell avhengighet.
Når han bruker ordet «konspirasjon» om dem som stiller spørsmål ved dette systemet, er det nyttig å minne om at en konspirasjon, per definisjon, er en hemmelig sammensvergelse. De barnevernssakene vi fremlegger er grundig dokumentert. Da blir påstanden om konspirasjon i seg selv et desperat forsøk på å underkjenne opplysningene vi kommer med. Informasjonen om psykologens inntekter fra sakkyndig-systemet er kodifisert i salærforskriften. Det er publisert i Bufdirs registre.
Det vi peker på, er ikke en konspirasjon.
Det er en interessekonflikt – dokumentert, offentlig og systematisk.
Når medier som VG og NRK lar en professor bruke halvparten av setningene sine på å koble barnevernskritikere til konspirasjonsteorier, uten å stille det mest grunnleggende spørsmålet – hvem lønner de sakkyndige? – svikter de nettopp det samfunnsoppdraget Madsen selv påberoper seg å forsvare.
Rettssikkerhet for alle drives av frivillige
Filmteamet mottar ti prosent av markedspris for sitt arbeid. Foreningen samler inn penger til dokumentasjon av saker som ingen andre vil ta.
Sakkyndige psykologer oppnevnt av barnevernet kan tjene rundt to millioner kroner i året – fra det organet de skal vurdere uavhengig. Hvordan er det mulig å være så naiv at man tror det ikke forekommer sakkyndig-rapporter der psykologen skriver det oppdragsgiveren vil høre?
Hvem «kapitaliserer» på barnevernssystemet?
Tallene taler for seg.