Nyheter · Rettsstaten
Bevis i straffesaker: når kontrollen svikter
Politiet og påtalemyndigheten skal lete like grundig etter det som frikjenner, som etter det som feller. I flere av Norges kjente justismord har granskinger slått fast at det ikke skjedde. Hvem kontrollerer at loven blir fulgt?

Kortversjonen
- Loven krever at politiet og påtalemyndigheten er objektive, og at forklaringer skrives ned slik de ble gitt.
- I Moen-saken slo et granskningsutvalg fast at politiet og påtalemyndigheten flere ganger brøt objektivitetsprinsippet. I Liland-saken viste nye rettsmedisinske bevis at dommen bygget på feil dødstidspunkt.
- Baneheia-utvalget fant betydelige svakheter i hele straffesakskjeden i saken mot Viggo Kristiansen.
- Advokat Arvid Sjødin mener det finnes saker der bevis er manipulert bevisst, og at slike forhold blir henlagt.
- Rettssikkerhet for alle mener påstander om bevisst manipulasjon må granskes av noen utenfor politiet.
En straffedom er statens sterkeste inngrep mot et menneske. Den bygger på tillit til at bevisene som legges frem, er det de gir seg ut for å være: at forklaringene er skrevet ned slik de ble gitt, at funnene er sporbare, og at det som taler for den mistenkte, også kommer frem.
Svikter dette, svikter alt som kommer etter. En dommer kan ikke vurdere et bevis riktig hvis beviset er feil. En ankedomstol kan ikke rette en feil den ikke ser. Derfor er spørsmålet om bevis i straffesaker noe av det mest alvorlige vi skriver om – og grunnen til at vi samler sakene om påtalemyndigheten og rettsstaten.
Dette krever loven
Påtalemyndighetens tjenestemenn «skal opptre objektivt i hele sin virksomhet», står det i straffeprosessloven § 55. Etterforskningen skal også være objektiv. Er en bestemt person mistenkt, skal den klarlegge både det som taler mot og det som taler for vedkommende (§ 226).
Forklaringer til politiet skal skrives ned, leses opp til godkjenning og så vidt mulig legges frem for den avhørte til underskrift (§ 230). Det er det juristene kaller notoritet: Det skal i ettertid være mulig å se hva som ble sagt, og hvordan et bevis kom inn i saken.
Lovene gjelder for alle. Politifolk og påtaleansvarlige som bryter dem, kan straffes som alle andre. Det er Spesialenheten for politisaker som etterforsker slike saker, og Riksadvokaten som behandler klagene.
Når feilen er slått fast
Norsk rettshistorie har flere saker der granskinger og domstoler har slått fast at bevisene ikke ble behandlet slik loven krever.
Moen-saken. Fritz Moen ble dømt for to drap i Trondheim, i 1978 og 1981. Han ble frifunnet for det ene i 2004 og for det andre i 2006, etter sin død. Granskningsutvalget som la frem NOU 2007: 7, kritiserte politiet og påtalemyndigheten for å ha brutt objektivitetsprinsippet flere ganger. I den ene saken mente utvalget at aktor burde ha bedt om frifinnelse. Biologiske spor var destruert. Utvalget mente at bevis i alvorlige straffesaker ikke skal kunne destrueres, i tilfelle saken senere skal prøves på nytt.
Liland-saken. Per Liland ble i 1970 dømt for to drap i Fredrikstad. Dommen bygget på at drapene kunne ha skjedd 22. desember 1969, da han var på stedet. Nye rettsmedisinske bevis og vitneforklaringer viste senere at de måtte ha skjedd 23. eller 24. desember – et tidsrom han hadde alibi for. Han ble frifunnet i 1994. Saken ble gransket i NOU 1996: 15 og var en direkte foranledning til at Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet.
Baneheia-saken. Viggo Kristiansen ble dømt for drapene på to jenter i Kristiansand i 2000. Gjenopptakelseskommisjonen besluttet i februar 2021 at saken skulle prøves på nytt. Riksadvokaten gikk inn for frifinnelse, og Borgarting lagmannsrett frifant ham 15. desember 2022. Baneheia-utvalget konkluderte i februar 2026, slik regjeringen har oppsummert utredningen, med betydelige svakheter i hele straffesakskjeden – politi, påtalemyndighet, domstoler og Gjenopptakelseskommisjonen – og beskrev hvordan beslutningstakere havnet i en bekreftelsesfelle. Klomsæts gjennomgang av utvalgets funn finner du i Fra lastebilsjåfør til forsvarer av sjåførene.
Ingen av disse granskingene har konkludert med at noen manipulerte bevis med vilje. De har slått fast noe som er alvorlig nok i seg selv: Systemet fulgte ikke sine egne regler, og ingen fanget det opp i tide. Mennesker satt i fengsel i årevis for drap de ikke hadde begått.
Det Sjødin beskriver
Advokat Arvid Sjødin, som var forsvarer for Viggo Kristiansen i Baneheia-saken, går lenger enn de fleste. I filmintervjuet med Rettssikkerhet for alle beskriver han saker der politiet og påtalemyndigheten etter hans syn har bestemt seg tidlig:
Og hvis de ikke finner dokumentasjon, så manipulerer de det, rett og slett, for domstolene.
Det er en alvorlig påstand. Bevisst manipulasjon av bevis vil være noe av det mest alvorlige som kan skje i en rettsstat. Derfor skiller vi i denne saken skarpt mellom det domstoler og granskinger har slått fast, og det Sjødin og andre mener.
Sjødin mener problemet ikke stopper ved feilvurderinger. Han kjenner til flere saker der han mener politiet og påtalemyndigheten har brutt plikten til å legge frem sannferdige bevis, og plikten til å etterforske like grundig i retning av uskyld som av skyld. Når slike forhold blir meldt til Spesialenheten, blir de etter hans erfaring henlagt. Klages henleggelsen inn til Riksadvokaten, blir den også henlagt.
Som eksempel nevner han 2 800 dokumenter i Birgitte Tengs-saken som etter hans opplysninger ble lagt blant de såkalte nulldokumentene – papirer som ble regnet som uten betydning for saken. En privatperson som hadde endret bevisbildet i sin egen sak på den måten, ville risikert fengsel. For dem i politiet får det ingen følger, slik Sjødin ser det.
Det er en korrupsjon som er veldig alvorlig i Norge, og da må gjøres noe med.
Ordet er Sjødins. Han bruker det om et system der feil ikke får konsekvenser, ikke om bestikkelser. To saker han selv fører, viser hva han mener. I Orderud-saken stiller han spørsmål ved en trerot som var to biter i lagmannsretten og seks biter tjue år senere. Spesialenheten henla anmeldelsen, og tjenestemannen har avvist anklagene: Fire dømt, ingen vet hvem som skjøt. I saken mot kvinnen som ble kalt «Norges farligste kvinne», hevder han at sentrale vitner møttes før politiavhørene: Kalt «Norges farligste kvinne». Nå vil forsvareren ha saken prøvd på nytt.
Sakene vi har fått inn
Rettssikkerhet for alle har gjennom filmintervjuer og podkaster fått inn en rekke saker der de domfelte eller advokatene deres mener bevisene ikke ble prøvd godt nok. Ingen av disse påstandene er fastslått av en domstol eller en granskning. Men de har et felles mønster som bør undersøkes:
- Nestleder Øystein Flenning har fortalt oss hvordan han ble knivstukket 19 ganger, men selv ble dømt for vold. Saken er omtalt i TV 2s «Direktøren» og i Fra voldsoffer til uskyldig dømt.
- Lastebilsjåfører er dømt etter dødsulykker der hengeren slo ut. Sakkyndig Helge Andersen og advokat Sigurd Klomsæt mener feilen ligger i bremseprøvene, ikke hos sjåføren: Bremsesvikt, dødsfall og justismord og Bremsedrap.
- Anne Lise Breidalseter har fortalt oss om et besøksforbud på egen eiendom og om hvordan hun opplevde politiets og påtalemyndighetens behandling: Besøksforbudet.
- Advokaten til Lillian Gran har kritisert barnevernet og domstolene i saken hennes: Lillian Gran mot barnevernet.
Et spørsmål går igjen i flere av sakene: hva som faktisk ble sagt i avhør og i retten. Det er en av grunnene til at vi mener alt som blir sagt i retten, må tas opp: Når troverdighet avgjør, og ingen kan høre det igjen.
Hvem kontrollerer?
Sjødin peker ikke på enkeltpersoner, men på et system uten en uavhengig kontroll underveis. Alle kan gå i bekreftelsesfeller. Problemet er at ingen utenfra kommer inn og sjekker.
Men det finnes ikke noen kontroll.
Det er et spørsmål også Baneheia-utvalget har tatt opp. Utredningene NOU 2024: 24 «Prøvd på nytt» og NOU 2026: 3 har vært på høring med frist 15. november 2026. Hva justisministeren gjør med dem, vil vise om kontrollen blir bedre.
Åpne spørsmål
- Hvor mange anmeldelser mot polititjenestemenn som gjelder bevis i straffesaker, har Spesialenheten fått de siste ti årene, og hvor mange er etterforsket?
- Har politiet og påtalemyndigheten innført de tiltakene Moen-utvalget og Baneheia-utvalget foreslo?
- Hvordan sikrer påtalemyndigheten at dokumenter som taler for den mistenkte, ikke blir liggende utenfor saken?
- Hvem kontrollerer beviskjeden i en sak når forsvareren mener et bevis har endret seg?
Se hele filmintervjuet med Arvid Sjødin.
Har du vært gjennom en straffesak der du mener bevisene ikke ble prøvd? Bli medlem her, og del erfaringen din med oss.
Les mer
- Den store saken: «Det finnes ikke noen kontroll» – advokat Arvid Sjødin om rettsstaten
- Serien: Når troverdighet avgjør, og ingen kan høre det igjen
- Serien: Fire dømt, ingen vet hvem som skjøt
- Serien: Kalt «Norges farligste kvinne». Nå vil forsvareren ha saken prøvd på nytt
- Temaside: Påtalemyndigheten · Domstolene og dommerne · Politiet og etterforskningen
- Filmintervjuet: Rettsstaten bak fasaden – Arvid Sjødin
- Kilder: NOU 2026: 3 (regjeringen.no) · NOU 2024: 24 Prøvd på nytt · Store norske leksikon: Orderud-saken · Dagbladet om rotbevisene · HR-2019-1747-U
- Bli medlem her
Kilder
- Rettssikkerhet for alle: Rettsstaten bak fasaden – Arvid Sjødin (filmintervju, 30.5.2025)
- Straffeprosessloven §§ 55, 226 og 230 (Lovdata)
- Straffeloven §§ 160, 171 og 221 (Lovdata)
- Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 6 (menneskerettsloven, Lovdata)
- Store norske leksikon: Moen-saken
- NOU 2007: 7 Fritz Moen og norsk strafferettspleie (høring, regjeringen.no)
- Store norske leksikon: Liland-saken
- Gjenopptakelseskommisjonens avgjørelse 18.2.2021 i Baneheia-saken
- NOU 2026: 3 Straffeforfølgelsen av Viggo Kristiansen
- Regjeringen: Høring – NOU 2024: 24 og NOU 2026: 3
- Store norske leksikon: Birgitte Tengs-saken
- EMD: Y mot Norge (11.2.2003), klage nr. 56568/00
- Dagbladet (22.4.2023): Vil ikke etterforske
Publisert 18. november 2026 kl. 12.10 · Oppdatert 18.11.2026
Informasjon om KI i våre artikler
Bli medlem
Ingen skal måtte stå alene i møte med forvaltningen og rettsstaten.
Som medlem får du et fellesskap, folk som har stått i det samme, og verktøy på innsiden som hjelper deg med din egen sak.
35 millioner visninger av våre videoer, videointervjuer og reels i sosiale medier.
Melder du deg inn nå, betaler du for 2027. Resten av 2026 er gratis.
Dette får du på innsiden
Digital Rettssikkerhet for alle
Et lukket rom bare for medlemmer. Still spørsmål døgnet rundt og få svar med en gang.
«Noen å snakke med»
Grupper hver uke med folk som har stått i det samme. Du står ikke alene.
Transkriberingsappen
Gjør lange lydopptak, også fra flere rettsdager, om til norsk tekst – på din egen maskin.
Spør Vera
Digital hjelp døgnet rundt: hvordan reglene er i norsk lov og menneskerettighetene, og hjelp til innsynsbegjæringer, klager og anmeldelser. Ingenting lagres. Åpner snart.
Din historie
Bare medlemmer får historien sin vurdert for podkast og videointervju.


