Når psykologen konspirerer på vegne av sin arbeidsgiver

Tilsvar til Ole Jacob Madsens kommentar “Barnevernet taper informasjonskrigen i sosiale medier”, Morgenbladet 17. April 2026 

Madsens kommentar om Rettssikkerhet for alle i Morgenbladet fredag 17. april 2026 ser ut til å være skrevet for å skade både foreningen og grunnleggernes omdømme i offentligheten. Omtalen er politianmeldt.

I det følgende redegjøres det for hvem Rettssikkerhet for alle er, og hvilke barnevernssaker Madsen overfladisk berører uten faktisk å belyse sakene. Spørsmålet som stilles er om han ikke har satt seg inn i sakene før han skriver i Morgenbladet?

Rettssikkerhet for alle er en norsk forening registrert i Brønnøysund og har eksistert siden september 2025.
Den har per i dag nær 600 medlemmer, både i Norge og i utlandet. Foreningen har 70 000 følgere i sosiale medier, hvorav egenproduserte videoer og Reels som belyser rettssikkerhetsbrudd i Norge, er sett mer enn 25 millioner ganger på tvers av alle plattformer. Vi samarbeider med et profesjonelt filmteam om å produsere og publisere intervjuer av høy filmatisk kvalitet med både utsatte og fagpersoner som forteller om manglende rettssikkerhet i Norge.  

Foreningens formål er å belyse saker der personer i sivilbefolkningen utsettes for urett.
I tillegg kommer konkrete varsler til justissektorens ledelse, et Dok. 08-forslag om granskning av politidirektoratet som er skrevet av jusprofessor Jon Petter Rui og er fremmet for justiskomiteen på Stortinget, samt et samarbeid med danske politikere for å starte en prosess med å kopiere Danmarks etablering av en forvaltningsdomstol i Norge.  

Norge omtales som verdens nest beste rettsstat og har i det offentlige narrativet et politi i verdensklasse. Under fasaden ser vi imidlertid en annen virkelighet. Lovbrudd og bevismanipulasjon i politiet og påtalemyndigheten samt bevisavskjæring i domstolene skjer ofte. Justisfeil er ikke uvanlig. Ulike instanser i statsforvaltningen og kommunene bryter loven på jevnlig basis gjennom manglende grundighet i både barnevernsvedtak og avskjedssaker. Dette rammer personer i både straffesaker og sivile saker. Det rammer varslere i den offentlige forvaltningen og barnevernsutsatte. Vi har gjennomgått rundt 500 saker fra våre medlemmer som bekrefter dette.  

Hør innlegget på video her:

Tilliten til den norske rettsstaten er langt høyere i befolkningen enn rettsstatens faktiske respekt for norsk lov og internasjonale menneskerettigheter. 
95% av alle saker der tiltale reises, ender i domfellelse kan man lese på Riksadvokatens nettsted. Det er omfattende erfaring for at politiet tar snarveier i sitt etterforskningsarbeid ved å plante bevis, fjerne bevis og manipulere bevis for å oppnå suksess, altså domfellelse, i domstolene. Dette er veldokumentert fra de store justismordene i Norge. Årsaken til at de mindre justisfeilene ikke dokumenteres på samme måte er at disse konsekvent avvises av de statsstøttede mediene. Som en journalist fortalte oss: “Media kvier seg for å gå opp mot beslutninger tatt i domstolene.” Mer enn 90% av alle saker der privatpersoner saksøker staten går i statens favør. Spesialenheten for politisaker på Hamar henlegger 97% av alle anmeldelser mot politiet og påtalemyndigheten. Domstolene har ennå ikke klart å få på plass lydopptak, noe Stortinget besluttet å innføre for mer enn 20 år siden.  

Erfaringsmessig er mange dommere partiske, og muntlige forklaringer, bevisdokumentasjon og vitneforklaringer ignoreres og underkjennes. Mange dommer fremstår mer som et partsinnlegg enn en objektiv domfellelse. Dette gjelder også for statsforvaltningen og kommunene. 

Dokumentasjon underkjennes, etterproduseres etter et forvaltningsvedtak, og vedtak skrives – blant annet i barnevernet – uten tilstrekkelig dokumentasjon. For den som rammes, blir møtet med rettsstaten en sjokkartet og livsdramatisk erfaring, der mange står alene og taper, uavhengig av dokumentasjon. Årsaken til sjokket er at man tror man bor i verdens nest beste rettsstat.  

Dette er bakgrunnen for at en rekke varslere gikk sammen og etablerte Rettssikkerhet for alle som en forening. Medlemmene sender inn sine historier, basert på dokumentasjon som viser lovbrudd i offentlig forvaltning og rettsapparatet, herunder brudd på internasjonale menneskerettigheter. Dokumentasjonen analyseres grundig i hver sak.  

Vi dokumenterer disse enkelthistoriene gjennom videointervjuer som publiseres i kanalen Rettssikkerhet for alle og på vårt nettsted, og legger ved tilhørende dokumentasjon. I saker av særlig sensitiv karakter, som for eksempel barnevernssaker som jo involverer barn under 18 år, kan slik dokumentasjon av åpenbare grunner ikke publiseres. I disse tilfellene innhenter vi vurderinger fra fagpersoner – herunder leger, advokater og psykologer – som kjenner saken godt og kan bekrefte forholdene som omtales. 

Vi har primært belyst saker som ligger utenfor barnevernsområdet. Hittil har vi kun belyst tre barnevernssaker, samt en fjerde der utgangspunktet er personens egen barndom. I én av disse sakene bidro intervjuet med faren på kanalen Rettssikkerhet for alle til at to sønner i den aktuelle familien ble tilbakeført til sine foreldre, slik de ønsket. 

Shada-saken

Shada Al-Bargouti ble hentet av barnevernet fra sine foreldre under påstander om vold da hun var tolv år gammel.
Fire år senere, etter en lang rekke flyttinger og omplasseringer, døde hun i en barnevernsinstitusjon på Hundvåg i Stavanger høsten 2019. 

Shada forsøkte gjentatte ganger å rømme hjem. Hun varslet om en voldtekt begått av en nattevakt ved institusjonen, til helsesøster. Varselet ble videreformidlet av barnevernet og til foreldrene. Ingen foretok noe, verken overfor politiet eller barnevernet, for å få voldtekten etterforsket eller beskytte Shada mot nye overgrep fra nattevakten.

Shada døde i den samme institusjonen i 2019, angivelig ved selvmord.
Politiet varslet umiddelbart Shadas far om at hun var blitt drept. Politiet og norske myndigheter varslet også den palestinske ambassaden i Norge om at Shada var blitt drept. Saken ble omtalt i en stor arabisk avis i flere artikler, der den palestinske ambassadøren til Norge uttaler seg. Noen få dager senere ble saken henlagt som selvmord. Hun skal ha hengt seg i en gardinstang på sitt eget rom i en iPhone-ledning. Kripos ble ikke involvert, stikk i strid med alle prosedyrer. Saken ble avgjort av politiet i Stavanger alene i løpet av et par dager.

Det foreligger også opplysninger om at en politietterforsker i Stavanger politidistrikt eide boligen som ble brukt som barnevernsinstitusjon av Stendi AS, trolig gjennom et leieforhold, mens han var ansatt i Stavanger-politiet. Dette faktum er i seg selv grunn nok til å flytte hele etterforskningen til et annet distrikt. 

I Shadas dagbok skriver hun om omfattende seksuelle overgrep i institusjonen.
Hun beskriver at hun ble tvunget til å ha sex med flere fremmede menn. Hun skriver også om en episode der hun ble sendt til en psykolog i Stavanger for å få hjelp fordi hun hadde det psykisk vanskelig, og at psykologen da la seg oppå henne og voldtok henne. 

Dødsattesten, utstedt av en lege på stedet, beskriver dødsårsaken som suicid strangulasjon, og oppgir at barnet led av PTSD (posttraumatisk stressyndrom). Det står ikke noe om slagskadene og sårene på kroppen. Disse skadene er omfattende og synlige for det blotte øye. Obduksjonsrapporten konkluderer tilsvarende, uten å beskrive disse skadene i det hele tatt. Gardinstangen hun angivelig skal ha hengt seg i, tåler ca. 12 kg. Shada veide 68 kg. Ergo ville gardinstangen falt ned før døden inntraff. På bildene er det furemerker etter den angivelige Iphone-ledningen rundt Shadas hals. Da Shadas mor vasket henne etter dødsfallet, hadde Shada ingen merker rundt halsen. Dette ble rapportert inn til Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud av lege Rodgeir Vinsrygg allerede i 2019. Er furene i halsen påført i etterkant? Er bildene manipulert? Shada skulle i retten to uker etter dødsfallet for å vitne om sin situasjon i barnevernets institusjon på Hundvåg i Stavanger.  

Det fremstår som åpenbart, selv for en person uten medisinsk fagbakgrunn, at svært alvorlige forhold ikke er tilstrekkelig belyst. Shadas død har skapt sterke reaksjoner etter at saken ble kjent igjen i 2025. Varslene fra medisinsk helsepersonell som arbeider med denne saken blir ikke fulgt opp av relevante myndigheter, herunder Stavanger universitetssykehus, Stendi AS, barnevernet, påtalemyndigheten, politikerne på Stortinget og øvrige offentlige instanser. 

Liv Gustavsen (Frp) har forsøkt å løfte saken i Stortinget. Barneminister Lene Vågslid ga uttrykk for at hun ikke fullt ut kjente til saken i forbindelse med spørsmålet som ble stilt i Stortingets spørretime, til tross for at omfattende dokumentasjon om saken lå vedlagt spørsmålet til barneministeren. Dette vitner om at det sitter personer i departementet og/eller på Stortinget som skjuler overgrepene som foregår i barnevernet. At dette vekker oppsikt forteller om en befolkning som har en evne til empati.

Madsen er i sin kommentar i Morgenbladet opptatt av den marginale koblingen til statsminister Jonas Gahr Støre, med den ubetydelige aksjeposten i Stendi AS, men har som psykolog ingen interesse av å ta opp de svært alvorlige forholdene rundt barnets liv i institusjonen under barnevernets “omsorg”, og måten dødsfallet kamufleres på i alle offentlige instanser. 

Løten-saken

Den andre barnevernssaken som Rettssikkerhet for alle har dokumentert, gjelder Lillian Gran på Løten.
Hun er mor til to barn. Da barna som små fortalte om vold og overgrep, reagerte hun ved å varsle både barnevernet og andre offentlige instanser. 

Etter en lengre prosess snudde barnevernet i Løten kommune saken, og anklaget – sammen med en sakkyndig psykolog – Lillian for å ha påvirket barna med å gi dem falske minner. Bevismaterialet i saken er svært omfattende når det kommer til barnas varsler. 

Barna ble senere akuttplassert i fosterhjem i Møre og Romsdal, etter at Lillian og barna hadde flyttet til Sørskogbygda i Elverum kommune. Dette skjedde til tross for at barnevernsnemnda tidligere hadde besluttet at barna skulle bo hos henne. Etter flyttingen ble saken tatt opp på nytt i tingretten av barnevernsleder i Løten kommune, selv om barna hadde flyttet utenfor Løten kommunes jurisdiksjon. 

I tingretten ble Lillian ulovlig og utenfor lovlig jurisdiksjon fratatt foreldreansvaret. Barnevernet ble informert før Lillian og hennes advokat, noe som er i strid med gjeldende lovverk. Politiet og barnevernet hentet derfor barna på skolen i nabokommunen og gjennomførte akuttplasseringen, uten at Lillian eller hennes advokat visste om det. 

Et av barna ble senere utsatt for vold i fosterhjemmet, i et fosterhjem med et omfattende alkoholforbruk. Vi har mottatt bildene både av merker etter vold og et stuebord overfylt med alkohol. Barna rømte til slutt og stod alene ute, 35 mil hjemmefra. Lillian kastet seg i bilen for å hente dem. Hun ble deretter varetektsfengslet for omsorgsunndragelse, fordi hun hentet barna da de rømte fra fosterhjemmet og ringte mamma for å få hjelp.

Senere ble det ilagt besøksforbud mellom Lillian og barna, i samarbeid mellom barnevernet og politiet, til tross for at barna selv ikke bare ønsket kontakt med sin mor, men også ønsket å bo hos henne. 

Lillian Gran har nå vært varetektsfengslet i fem måneder, og er ilagt seks ukers tvangsobservasjon ved en psykiatrisk institusjon, i norske domstoler. Hun er en svært ressurssterk og balansert kvinne. Hun har en doktorgrad i pedagogikk og veileder blant annet studenter innen barnevern i masteroppgavene sine ved en høyskole i Norge. Fagpersoner som har møtt Lillian og kjenner henne, reagerer så sterkt på dette maktmisbruket fra statens side at to leger, en psykolog, en advokat og en privatetterforsker har gått ut i våre og andres kanaler, på film og varslet om alvoret i disse bruddene på norsk lov, internasjonale menneskerettigheter og FNs torturkonvensjon.  

Dette er forholdene i den andre barnevernssaken som Rettssikkerhet for alle dokumenterer. At en psykologiprofessor ved et norsk universitet unnlater å sette seg inn i disse forholdene, og i stedet retter usaklig kritikk mot miljøer som forsøker å dokumentere sakene offentlig, fremstår som svært alvorlig. 

Hvis Madsen faktisk har satt seg inn i sakene der friske personer utsettes for tvangsinnleggelser i psykiatrien for å kvele deres uttrykk om lovbrudd fra staten i offentligheten, og at barn utsettes for voldtekter – og i Shadas tilfelle sannsynligvis drap – i en barnevernsinstitusjon, og deretter velger å diskreditere menneskerettsmiljøer som belyser de svært alvorlige forholdene i stedet for å se på sakene det varsles om, så er det svært alvorlig.

https://www.rettssikkerhet.org/sakene

Til resten av Madsens kritikk:  

1) Madsen kaller Rettssikkerhet for alle en ny toneangivende gruppe og YouTube-kanal, uten å ha fått med seg at dette er en demokratisk organisert medlemsforening. Medlemmene består både av personer som er utsatt for rettssikkerhetsbrudd og av personer som ønsker å støtte dette viktige arbeidet.
Hvis man søker på ordet “Rettssikkerhet” på Google, ligger foreningens nettsted øverst. Dette har Madsen åpenbart ikke tatt seg tid til. Madsen skriver: “Bak står tilsynelatende profesjonelle aktører som politietterforsker Vigdis Bollerud, jurist Øystein Flenning – kjent fra virkelighetskrimserien Direktøren, sykepleier Ida Schrøder og gründer Sonia Loinsworth.”   

Forsøker Madsen med ordet “tilsynelatende” å så tvil om hvorvidt foreningens styre og arbeidsgruppe faktisk innehar disse yrkene, eller er dette kun et generelt forsøk på å diskreditere fagpersonene som står bak foreningen?  

2) Madsen skriver: “I tillegg blander Rettssikkerhet for alle! dramatiske anklager fremsatt uten bevis, med legitim kritikk mot private velferdskonsern.” 

Først og fremst er vår kritikk rettet mot stat og kommune. Det er meget sjelden vi kritiserer private velferdskonsern. Utsagnet vitner om at Madsen ikke har satt seg inn i sakene som foreningen dokumenterer.  

Hvilke dramatiske anklager mener Madsen at foreningen har fremsatt uten bevis?
Dette fremkommer ikke av kommentaren i Morgenbladet. En kritikk av manglende bevis er altså fremsatt uten henvisning til hvilke påstander han mener er udokumenterte. En universitetsprofessor fremsetter altså anklager i offentligheten uten å referere til hvilke saker kritikken gjelder.

3) Madsen skriver videre:  “Det finnes sågar en økonomi her hvor noen tjener på mistillit til barnevernet...... 
For tiden har Rettssikkerhet for alle! en Spleis gående der de ber om 234 000 kr til å gjøre nye intervjuer. Oppnøstingen av «den korrupte staten» kan ikke stoppe opp nå som det snart rakner.”  

Styret og arbeidsgruppen i Rettssikkerhet for alle jobber gratis med alle oppgaver som direkte inngår i foreningens arbeid. Mange arbeider tilnærmet full tid uten betaling. Foreningen har i tillegg valgt å bruke et profesjonelt filmteam til produksjon av videointervjuer, for nettopp å fremstå både saklig, seriøst og med produksjoner av en kvalitet som gjør at budskapet tas seriøst. Filmteamet arbeider stort sett ideelt, men mottar et honorar på rundt 10% av markedspris for sitt arbeid. I Spleisen Madsen refererer til beskrives kostnadene meget detaljert. Foreningen legger ut fullt regnskap på Spleisen når prosjektet er ferdigstilt.  

Å sammenkoble dette med bedrageri, som om Rettssikkerhet for alle bedriver en virksomhet der det handler om å ta penger til uredelige formål, er svært grovt. Vi oppfatter at det er en intensjonell handling Madsen her begår, og den begås mot bedre vitende og med mål om å sverte foreningen Rettssikkerhet for alle i offentligheten. 

Det Madsen parallelt unngår å nevne, er at Norge bruker mer penger på barnevern i forhold til befolkningsstørrelsen enn noe annet land i verden.
Totalsummen ligger på ca. 20 milliarder per år. Vi hører om fosterforeldre som får tillegg for barn som angivelig har psykiske problemer, men som i realiteten er normale, velfungerende og uten denne typen tilleggsbehov. Motivasjonen er å hente ut mer penger fra barnevernet. Vi kjenner til mange saker der barna plasseres i fosterhjem hos egne foreldre etter en skilsmisse. Altså at en forelder får betalt som fosterhjem for å ha egne barn boende hjemme, i størrelsesorden 60–70 000 kroner per måned, på fellesskapets regning. Vi kjenner til mange saker der barnevernet i samarbeid med politiet konstruerer straffesaker, for eksempel mot Lillian Gran, for å få desperate foreldre til å slutte med å dokumentere barnevernets lovbrudd i offentligheten. 

Barnevernsstrukturen anno 2026 tillater en lang rekke muligheter for kameraderi, korrupsjon og misbruk av offentlige midler. Dette er big business for en lang rekke aktører, inkludert ansatte i offentlig forvaltning, sakkyndige psykologer som får 2 - 300 000 kroner for en enkelt rapport, velferdsprofitører som Stendi AS, m.m. Når det er langt mer penger i akuttvedtak og overtagelser enn det er i å hjelpe familien i barnas hjem, er det opplagt at det foregår uredelige handlinger som mer ligner menneskehandel enn noe som har med barnets beste å gjøre. Er det denne sakkyndig-industrien for psykologer Madsen forsøker å forsvare gjennom sitt angrep på Rettssikkerhet for alle?

4) Videre skriver Madsen:  “Det er dessuten kjent fra blant annet Finland hvordan russiske trollfabrikker de senere årene har utnyttet den eksisterende mistilliten til barnevernet i befolkningen.
Blant annet ved å bruke botnettverk til å forsterke spredningen til kritiske røster i sosiale medier som Facebook og X, der barnevernskritikk blir et effektivt middel for å spre mistillit mot myndighetene.”  

Dette ser ut til å være skrevet for å underbygge narrativet om falske påstander i kanalene til Rettssikkerhet for alle. 

Universitetsprofessor Madsen er ute av stand til å skille mellom dokumentasjon han selv ikke har sett og begrepet dokumentasjon per se. I stedet for selv å undersøke dokumentasjonen tilhørende sakene vi presenterer på våre nettsider og eventuelt ta kontakt for å be om å få se mer av de sensitive bevisene som ikke kan publiseres offentlig, sammenstiller han egen uvitenhet med konklusjonen “udokumenterte påstander” i kanalene til Rettssikkerhet for alle. Hvor ble den vitenskapelige metode av?

5) Og til sist: “Kritikken domineres av grupper som gir storstilte konspiratoriske beretninger under dekke av å drive makt- og institusjonskritikk med et skinn av vitenskapelig metode.”

Foreningen Rettssikkerhet for alle arbeider dokumentert, saklig, grundig og etterrettelig med sakene som presenteres i våre intervjuer. En hver som er interessert i å se kjernedokumentasjonen eller høre fagpersonenes uttalelser i sakene vi presenterer, kan gå inn på nettstedet vårt.

Når en psykologiprofessor ved et norsk universitet – i kraft av sin rolle – fremsetter påstander uten forankring i virkeligheten, kan dette for en del lesere av Morgenbladet fremstå som troverdig. Det er oppsiktsvekkende at et slikt innlegg ikke først har vært gjenstand for kvalitetssikring. Madsens “kommentar” i Morgenbladet er et sammensurium av påstander og meninger tatt ut av kontekst og om saker han åpenbart har valgt å la være å sette seg inn i. Det er definisjonen på udokumenterte påstander. En enkelt manns konspirasjon.

Alvoret ligger likevel først og fremst i profesjonen han har når han begår disse skriveriene. I stedet for å delta i undersøkelsen av grove brudd på norsk lov, internasjonale menneskerettigheter og FNs torturkonvensjon fra den norske stat og mot enkeltmennesker, deltar han i maktmisbruket med et forsøk på å diskreditere menneskerettsforkjempere som varsler om forholdene i offentligheten. At denne formen for grov psykisk og fysisk vold som kvalifiserer under FNs torturkonvensjon støttes i full offentlighet av en psykologiprofessor, forteller oss noe svært alvorlig om hvilken retning den norske stat er på vei inn i.

For styret og arbeidsgruppen i Rettssikkerhet for alle 

Vigdis Bollerud, Øystein Flenning, Ida Schrøder, Sonia Loinsworth, Linn Emblem Rine