Dommen mot Sonia Loinsworth
er en justisfeil. Her kan du se hvorfor.

Dommen mot Sonia Loinsworth fra 2023 er etter hvert omtalt i mange sammenhenger, både i tilknytning til foreningen Rettssikkerhet for alle og i andre fora. Mange spør hvorfor denne dommen hevdes å være feil. Flere har lest selve dommen og mener den fremstår korrekt, uten å ha satt seg inn i det underliggende dokumentmaterialet.

I etterkant av dommen har Sonia skrevet bøkene Uskyldig dømt, Justisfeil i Norge og Ingen er like for loven. I særlig Uskyldig dømt og Justisfeil i Norge gjennomgås dokumentene nøye, for å vise hvorfor dommen er en justisfeil.

Podcasten Rettssikkerhet?startet med denne saken.
Fra episode én gjennomgås dokumentasjonen i sin helhet.

I podkasten finnes blant annet et intervju med Arnt Angell, Sonias advokat i tingretten. Angell var tidligere leder for Økokrims bedragerienhet i 19 år og omtales som en av Norges fremste eksperter på bedrageribestemmelsen.

Hans vurdering er klar: Det er begått en justisfeil.

Det finnes også et intervju i samme podcast med regnskapsføreren for Sonias selskap, som forteller at han aldri har forstått hva politiet drev med i denne saken.

Til saken og hvorfor dette er en justisfeil, med enkel bevisdokumentasjon

Saken gjelder Barnas Musikkteater AS, en virksomhet som leverte rundt 500 forestillinger og konserter årlig til barnehager over hele Norge. Sonia eide selskapet og var både ansatt som daglig leder, med ansvar for alle administrative og markedsmessige oppgaver, og utøvende kunstner. Hun leverte selv mellom 150 og 200 konserter årlig til barnehager, kulturhus og bibliotek. Fire til fem andre kunstnere leverte de resterende 300–350 forestillingene.

Da koronapandemien rammet, ble Barnas Musikkteater AS stengt ned, som så mange andre bedrifter.
Kultursektoren hadde egne støtteordninger for kulturbedriftene, men Kulturdepartementet satte grensen ved åpne og billettbaserte arrangementer. Barnas Musikkteater solgte forestillinger direkte til barnehager, som bedriftsinterne arrangementer, og falt derfor utenfor ordningen.

Sonia søkte derfor om et koronalån på én million kroner fra DNB.
Lånet skulle brukes til å utvikle nye forestillinger, betale honorarer og lønn og holde virksomheten i gang mens pandemien varte. Da lånet ble tatt opp, var den alminnelige forventningen at samfunnet ville være tilbake til normalen høsten 2020. Det skjedde ikke. Våren 2021 gikk selskapet konkurs, etter at hele koronalånet ble brukt til den typen kostnader det var søkt om, i selskapet.

Da koronalånet kom inn på selskapets konto, tok Sonia ut et forskudd. Dette forskuddet besto av to deler: Den ene delen gjaldt allerede utført arbeid, som selskapet skulle betale for når midler fra en annen støtteordning kom inn måneden etter, mot faktura. Circa 600 000 var alstå forskudd på midler selskapet allerede skyldte Sonia, men som var nedfelt i andre støtteordninger. Den andre delen var reelt forskudd på fremtidige prosjekter som allerede var avtalt og kontraktsfestet.

Det er dette forskuddet Sonia ble dømt for.

Dommen legger til grunn at pengene, som skulle brukes i selskapet slik det fremgikk av søknaden til DNB, i stedet ble brukt av Sonia privat. Dette ble vurdert både som bedrageri mot DNB og som underslag fra selskapet.

Se også intervjuet med advokat Arnt Angell som bekrefter justisfeilen nederst.

Det skulle 10 lovbrudd til fra to politietterforskere og en politiadvokat for at dommen skulle lykkes. Årsaken til justisfeilen er i tillegg at politiet, påtalemyndigheten og domstolene ikke har vurdert følgende forhold:

1. Forskudd er vanlig bransjepraksis i kultursektoren

I det frie kulturfeltet er forskudd standard bransjepraksis. Standardkontraktene på alle deler av kulturfeltet inneholder egne punkter om forskudd. Slike kontrakter, samt uttalelser fra ledere i kunstnerorganisasjoner som bekrefter dette, ble sendt til politiet og fremlagt for retten. Du kan se dem nedenfor.

Likevel er denne bransjepraksisen ikke omtalt i dommen. Dermed blir heller ikke de subjektive vilkårene i strafferetten reelt vurdert. Sonia hadde på dette tidspunktet arbeidet i kulturbransjen i nær 40 år, i en bransje der forskudd er standard. Hun handlet i tråd med det hun kjente som alminnelig praksis. De subjektive (altså intensjonelle) vilkårene SKAL være til stede for å bli straffedømt under norsk lov. Det er ignorert i denne saken.

Dommen har satt presedens for kriminalisering av kunst- og kulturarbeidere hver gang de tar ut et forskudd i forbindelse med midler fra det offentlige virkemiddelapparatet (altså tilskuddsordninger).
Standard bransjepraksis i hele kultursektoren er nå kriminalisert av rettsstaten.

2. Domstolen har underkjent aksjeloven

Dommen beskriver at Sonia søkte om et lån på én million kroner til aksjeselskapet, men brukte pengene i stedet selv. Dommerfullmektig Arne Moss Westgård overser at et aksjeselskap er en egen juridisk enhet, adskilt fra både ansattes økonomi og underleverandørers økonomi.

Fordi Sonia hadde flere roller inn mot samme selskap – eier, daglig leder og leverandør av kunstneriske tjenester – er disse rollene blandet sammen. Dermed har domstolen ikke undersøkt om koronalånet faktisk ble brukt i selskapet i tråd med formålet i søknaden til DNB. Dommeren selv mener dette er irrelevant. Sammenblandingen av aksjeselskapets økonomi med Sonias Loinsworths privatøkonomi gjør denne dommen farlig for alle som driver eget aksjeselskap og er ansatt i det.

Selskapsretten skal respekteres i strafferetten, skrev advokat Fredrik Berg i sine prosesskriv. Aksjeloven er her underkjent for å få en domfellelse gjennom. Det ville i seg selv være en justisfeil.

Vurderingstemaet skulle vært hvorvidt koronalånet i sin helhet ble brukt slik det skulle i aksjeselskapet. Det var ikke dommerfullmektig Arne Moss Westgård interessert i å undersøke. Dermed underkjente han norsk lov - aksjeloven - for å lykkes med en domfellelse. Nedenfor ser du en gjennomgang av bedriftens regnskap, utført av et regnskapsførerselskap. Dette regnskapet er ignorert av både politiet og retten.

3. Sentral bevisdokumentasjon ble manipulert av politiets etterforskere

Et tredje alvorlig punkt gjelder politiets økonomiske gjennomgang. Spesialetterforskerne Gina Kathrine Kjendlie og Terese Steinsrud Granheim i Oslo Politidistrikt fjernet reelle honorar fra selskapets regnskap. Reelle bilag for nær en halv million kroner ble utelatt før materialet ble presentert i en økonomisk revisjonsrapport for tingretten.

Dette er anmeldt til Spesialenheten og senere tatt videre til Riksadvokaten, men ble begge steder henlagt. Når politiets etterforskere i samarbeid med politiadvokaten kan manipulere bevis før de presenteres for domstolene uten konsekvenser, undergraves rettssikkerheten fullstendig.

Disse forholdene er grundig redegjort for i bøkene og i podkasten. Kjernedokumentasjonen er også gjort tilgjengelig i magasinform nedenfor, slik at lesere selv kan gå inn i materialet og se hvordan saken er bygget opp, hvilke bilag som foreligger, og hvorfor dommen mot Sonia Loinsworth bygger på en grunnleggende feil forståelse av både faktum, bransjepraksis og jus.

Her ser du et enkelt bildebevis på at to politietterforskere fjernet honorar for ca. en halv million før de presenterte tallene for retten. Bedriftens regnskap med skjermbilde fra regnskapsprogrammet er lagt inn nedenfor for sammenligning. Det er snakk om svært alvorlige lovbrudd og motarbeidelse av rettsvesenet for å kunne begå en justisfeil, og de er godkjent av Spesialenheten for politisaker og Riksadvokaten.

Koronalånet var på 1 million kroner. I slutten av 2020 var nesten hele lånet brukt slik det skulle i bedriften. Da aksjeselskapet gikk konkurs på grunn av pandemien, hadde Sonia investert 188 000 fra egen lomme i forsøket på å redde bedriften. Det lot seg ikke gjøre. Pandemien varte for lenge.

For en gjennomgang av hele prosessen og som vil gi deg en forståelse av hvor farlig rettsstaten er når den først har bestemt seg for å ta noen, les boken Uskyldig dømt

Se også intervju med advokat Sigurd Klomsæt nederst, som ble utsatt for den samme politiadvokaten som Sonia, ti år tidligere.

Politiadvokat Knut Stray Skavang ble idømt vilkårsløs påtaleunnlatelse for lovbruddene han begikk i Klomsæts sak. “Når rettsstaten har bestemt seg (for at noen skal tas)”

For en ren gjennomgang av saken, bevisene og dommen, se den enkle boken Justisfeil i Norge

Dommen mot Sonia Loinsworth er en justisfeil. Her kan du se hvorfor.