Statsansatteloven må endres: offentlig ansatte som begår lovbrudd i tjenesten må kunne straffeforfølges

Sverige gjorde det 1. august. Norge har to smutthull som gjør det nesten umulig.

Den 15. juni 2026 vedtok Riksdagen et nytt straffebud. Fra 1. august står det i brottsbalken 20. kapittel § 2: missbruk av offentlig ställning. Det rammer den som i offentlig virksomhet forsettlig handler, eller unnlater å handle, i strid med lov eller forskrift — for å skaffe seg selv eller andre en urettmessig fordel, eller for å påføre noen en urettmessig ulempe. Straffen er bot eller fengsel i opptil to år. For grove tilfeller: fengsel fra ett år og seks måneder til seks år.

Samtidig hevet Sverige minstestraffen for grovt tjänstefel til ett år og seks måneder, og endret sin statsansattelov, lagen om offentlig anställning.

Begrunnelsen er verdt å lese nøye. Fram til nå lå det svenske straffansvaret bare på feil begått i myndighetsutøvelse. Alt annet en offentlig ansatt gjorde, ble håndtert arbeidsrettslig — med advarsel, disiplinærtiltak eller oppsigelse. Nå dekker straffansvaret hvordan offentlig ansatte opptrer i hele oppdraget sitt.

Det er nøyaktig den begrensningen Norge fortsatt har. Og vi har én til.

De to filtrene i norsk rett

Straffeloven § 171 lyder slik, gjengitt av Høyesterett i HR-2023-805-A:

«Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som utøver eller bistår ved utøving av offentlig myndighet, og grovt bryter sin tjenesteplikt.»

Les den to ganger. Den inneholder to vilkår, og begge må være oppfylt.

Det første er at handlingen må skje i utøving av offentlig myndighet. Dette er det samme filteret Sverige nå har fjernet.

Det andre finnes ikke i den nye svenske bestemmelsen i det hele tatt: bruddet må være grovt. Et vanlig brudd på tjenesteplikten er ikke straffbart i Norge. Det er en personalsak.

Konsekvensen er at det finnes en betydelig kategori av handlinger som ikke finnes noe sted I straffeloven. De er for alvorlige til å kalles småting, men ikke «grove» nok for § 171 — eller de skjedde utenfor det som regnes som myndighetsutøvelse. De faller ut av strafferetten og over i arbeidsretten.

Og hvem håndterer dem der?

For politiet og påtalemyndigheten finnes det i det minste et organ utenfor etaten: Spesialenheten for politisaker. La oss se på hva det organet produserte i 2025, ifølge enhetens egen årsrapport til Justisdepartementet.

Spesialenheten mottok 1 169 anmeldelser, fordelt på 857 saker. Den traff påtaleavgjørelse i 909 saker, som omfattet 1 305 anmeldelser.

875 anmeldelser — 67 prosent — ble henlagt uten etterforskning.

Ikke henlagt etter etterforskning. Henlagt uten. To av tre anmeldelser mot ansatte i politiet og påtalemyndigheten ble avgjort uten at noen undersøkte dem.

Positive påtaleavgjørelser — forelegg, tiltale og påtaleunnlatelse til sammen — var 34. Tre prosent. Totalt fikk 25 personer og ett selskap en straffereaksjon. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid var 154 dager.

Og dette er altså situasjonen i den delen av forvaltningen som har et eksternt kontrollorgan.

For resten finnes det ikke noe tilsvarende. For barnevernet, Nav, helseforetakene, kommunene og departementene er det arbeidsgiveren selv som avgjør om en ansatt har gjort noe som bør få konsekvenser. Statsansatteloven gir arbeidsgiver verktøyene — ordensstraff, avskjed — og arbeidsgiver avgjør selv om de skal brukes. Det er også arbeidsgiver som i praksis avgjør om noe skal anmeldes.

Det betyr at spørsmålet om en offentlig ansatt har begått en straffbar handling i tjenesten, i de fleste tilfeller blir avgjort internt, av noen som har en egeninteresse i svaret.

Dette er ikke en påstand om ond vilje hos norske ledere. Det er en påstand om et systemdesign. Et system der den som skal vurderes og den som vurderer tilhører samme organisasjon, vil produsere få vurderinger. Det er ikke korrupsjon. Det er mekanikk.

Og her er Sverige heller ikke i mål: også der ligger ansvaret for å anmelde fortsatt hos arbeidsgiver. Det er en svakhet i den svenske reformen, og det er den Norge bør unngå å kopiere hvis vi følger etter.

Dette er ikke en teknisk debatt

Mennesker blir fratatt barna sine av barnevernet på mangelfull dokumentasjon.

Mennesker utsettes for grov urett i forvaltningen, og i politiet, påtalemyndigheten og domstolene i forbindelse med straffesaker.

Vi ser også en økende tendens til at forvaltningssaker forplanter seg til straffesaker. I barnevernssaker nedlegges det raskt besøksforbud mellom barn, barnevernsansatte og foreldre. Når foreldrene sender mange innsynsbegjæringer, eller ber om informasjon om hva som har skjedd med barna deres, blir det nedlagt besøksforbud. Og hvis barna selv, i fortvilelse, forsøker å kontakte foreldrene sine og foreldrene tar telefonen når barna ringer, blir det behandlet som brudd på besøksforbudet. Plutselig har man en straffesak. Mennesker fengsles for det.

I saker der en enkeltperson står på den ene siden og staten på den andre, tapes over 90 prosent — uavhengig av bevisdokumentasjonen. Det er ikke lenger en objektiv rettsstat.

Og i straffesaker ser vi i mange av sakene at politiet og påtalemyndigheten ser bort fra informasjon, at de unnlater å framlegge dokumentasjon til tross for at de har en objektivitetsplikt, eller at det framlegges direkte forfalskede bevis for domstolene.

Det får ingen konsekvenser i etterkant.

Og nå vet vi hvorfor. Enten var det ikke myndighetsutøvelse. Eller bruddet var ikke «grovt». Eller anmeldelsen ble henlagt uten etterforskning.

Saken er ikke avvist fordi den er undersøkt og funnet grunnløs. Den er avvist fordi loven ikke rekker dit.

Hva Norge må gjøre

Fire ting, i denne rekkefølgen.

Fjern myndighetsutøvelse-vilkåret i straffeloven § 171. Straffansvaret må følge hele tjenesteutøvelsen, ikke bare de øyeblikkene der den ansatte formelt utøver myndighet. Sverige har nå ordlyden. Den kan oversettes.

Fjern, eller senk, «grovt». Alternativt: innfør et eget straffebud for vanlig brudd på tjenesteplikt, ved siden av § 171. Terskelen slik den står nå avkriminaliserer en hel kategori handlinger som rammer enkeltmennesker hardt.

Ta anmeldelsesspørsmålet ut av etaten. Når det foreligger opplysninger om en mulig straffbar handling i tjenesten, må vurderingen av om det skal etterforskes ligge hos et organ utenfor den etaten det gjelder — og vurderingen må være skriftlig og begrunnet, slik at den kan etterprøves.

Endre statsansatteloven slik at disiplinærbehandling ikke erstatter strafferettslig vurdering. I dag kan en sak avsluttes internt, og dermed være ferdig. Det må framgå av loven at en arbeidsrettslig reaksjon ikke stenger den strafferettslige vurderingen.

Og Stortinget har allerede sagt nei

Sverige brukte ett år. Utredningen kom 25. juli 2025. Proposisjonen 13. april 2026. Vedtaket 15. juni. Loven trådte i kraft 1. august.

I Norge finnes det ingen utredning om utvidet tjenestemannsansvar. Det nærmeste vi har kommet, var ikke et forslag om å utvide straffansvaret i det hele tatt. Det var et forslag om bare å se på organet som avgjør sakene.

Dokument 8:255 S (2021–2022), fra Grunde Almeland, Guri Melby og Ingvild Wetrhus Thorsvik, ba regjeringen sette i gang en uavhengig gjennomgang av Spesialenheten for politisaker — av etterforskningskvaliteten, av henleggelsene, av kulturen og av uavhengigheten fra politiet.

Justiskomiteens flertall — Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet — ville ikke støtte det. De så ingen grunn til en gjennomgang, og viste til at enheten har høy oppslutning når avgjørelsene påklages til Riksadvokaten, og til tidligere evalueringer.

Stortinget behandlet saken 6. desember 2022. Forslaget fikk ikke flertall.

Norge har altså ikke bare unnlatt å endre loven. Norge har avvist å undersøke apparatet som håndhever den.

Men noen har forsøkt

Morten Wold, tidligere første visepresident på Stortinget, vitnet i Vigdis Bolleruds sak i Oslo tingrett forrige uke.

Wold har gjentatte ganger forsøkt å løfte den problematikken hun har lagt fram dokumentasjon for — korrupsjon og kameraderi på innsiden av justissektoren. Han har snakket til døve ører, også på Stortinget.

Nå har Sverige endret lovverket sitt, slik at tjenestepersoner som begår lovbrudd i arbeidet sitt kan straffeforfølges. Da er veien klar for at Norge gjør det samme.

KILDER

•  Spesialenheten for politisaker, årsrapportering 2025 til Justis- og beredskapsdepartementet: regjeringen.no/contentassets/ecb2f92dcb884bbcb2ba40bd82df7f24/arsrapportering-2025.pdf

•  Dokument 8:255 S (2021–2022), representantforslag om uavhengig granskning av Spesialenheten: stortinget.no

•  Innst. 97 S (2022–2023), justiskomiteens innstilling: stortinget.no

•  Prop. 2025/26:217 «Ett utökat straffrättsligt tjänstemannaansvar», Justitiedepartementet 13. april 2026: regeringen.se

•  Bet. 2025/26:JuU40, justitieutskottets betänkande, vedtatt 15. juni 2026: riksdagen.se

•  Arbetsgivarverket, «Riksdagen beslutar om nytt tjänsteansvar», 16. juni 2026

•  SOU 2025:87 «Straffrättsliga åtgärder mot korruption och tjänstefel», 25. juli 2025

•  HR-2023-805-A, Høyesterett, avsnitt 17 (gjengir straffeloven § 171): domstol.no