Nobels Fredspris: Navi Pillay mottar fredsprisen for å ha definert voldtekt som en forbrytelse mot menneskeheten. Samtidig tillater Norge de samme forbrytelsene mot sine egne barn.

Navi Pillay mottar Nobels fredspris 2026. Bilde: KI

Den 10. desember deler Den norske nobelkomité ut fredsprisen til Navanethem «Navi» Pillay.
I begrunnelsen trekker komiteen fram at Pillay spilte en sentral rolle da Rwanda-tribunalet slo fast at «voldtekt og seksualisert vold utgjorde forbrytelser mot menneskeheten». Det var et vendepunkt i folkeretten. Fram til da var voldtekt behandlet som en bivirkning av krig. Pillays egne ord om hva avgjørelsen skulle bety: voldtekt skal ikke lenger være et krigstrofé.

Norge hyller henne for dette. Samtidig skjer følgende i Norge.

Foreningen Rettssikkerhet for alle mottar varsler om en lang rekke saker der barn under barnevernets omsorg er utsatt for grove seksuelle overgrep og vold. Vi sitter med dokumentasjon som viser at barn er sendt tilbake til stedet der overgrepene skjedde — etter at barna selv har fortalt om dem. Ikke antydet. Fortalt. I tilrettelagt avhør ved Barnehuset, som finnes nettopp for barn som kan ha vært utsatt for straffbare handlinger, og til ansatte i barnevernet.

Vi sitter med dokumentasjon som viser at innholdet i slike avhør bevisst tilbakeholdes fra domstolene som skulle avgjøre hvor barna skulle bo. Barna forteller hva som har skjedd. Forklaringen blir tatt opp. Og så blir den liggende, mens retten treffer sin avgjørelse uten den. Dette er bekreftet av advokatene i de gjeldende sakene.

Dette er ikke enkeltsaker. Den europeiske menneskerettsdomstolen har avgjort 31 norske barnevernssaker. Norge er felt i 25 av dem. Det tallet kommer ikke fra et nettsted eller en aktivist. Det kommer fra Norges institusjon for menneskerettigheter, statens eget organ.

Og det skjer i et rettssystem som ikke kan etterprøves. Stortinget vedtok krav om lyd- og bildeopptak i norske domstoler da tvisteloven ble behandlet i 2005. Tjueen år senere er det ikke gjennomført. Det finnes ingen opptak, ingen stenograf, ingen dokumentasjon av hva som faktisk ble sagt i rettssalen, som kan holdes opp mot dommen. Når en forelder eller et barn sier at forklaringen ikke ble gjengitt riktig, og at svært alvorlige bevis ble holdt unna domstolen av barnevernsledere i flere kommuner og saker, finnes det ingenting å sammenligne med. Systemet er innrettet slik at det ikke kan motbevises.

Så la oss stille spørsmålet komiteens egen begrunnelse inviterer til.

Hvis voldtekt og seksualisert vold mot voksne kan utgjøre forbrytelser mot menneskeheten — hva er da seksualisert vold mot barn, begått mens barnet er i statens varetekt, og gjentatt fordi staten sendte barnet tilbake til overgriperen?

Folkeretten har et kriterium her, og det er verdt å ta på alvor nettopp fordi det er strengt: en forbrytelse mot menneskeheten forutsetter en utbredt eller systematisk handling rettet mot en sivilbefolkning. Det er ikke et ord man kaster rundt seg. Men 25 fellende dommer i Strasbourg, en praksis der barns egne forklaringer ikke når fram til domstolene, og et rettsvesen uten etterprøvbarhet — det er ikke en samling uhell. Det er et mønster. Og mønsteret er det juridiske kriteriet.

Norge har bygget sitt internasjonale omdømme på å være en fredsmekler i midtøsten og landet som deler ut fredsprisen. Den posisjonen gir Norge en stemme i rom landet ellers ikke ville sluppet inn i. Og den hviler på én forutsetning: at landet som deler ut prisen, selv etterlever det prisen hedrer.

Den forutsetningen holder ikke lenger. Et land som er felt 25 ganger for sin behandling av barn og foreldre, som ikke har gjennomført Stortingets eget vedtak om etterprøvbare rettssaker på tjueen år, og der barn som er under statens omsorg og forteller om overgrep blir sendt tilbake til overgriperen — det landet har ikke den moralske autoriteten utdelingen forutsetter.

Vi foreslår derfor at Norge fratas retten til å dele ut Nobels fredspris, inntil disse forholdene er gransket av et uavhengig organ, og Norge ansvarliggjøres for sine forbrytelser mot menneskeheten.

Det er et drastisk forslag. Det er ment å være det. Alternativet er at Norge fortsetter å stå på Rådhusets scene 10. desember og hylle en kvinne som viet livet sitt til at overgrep mot de forsvarsløse skal få konsekvenser — mens norske barn sendes tilbake til sine overgripere av det samme landets forvaltning og domstoler.

Navi Pillay fortjener prisen.

Det er landet som deler den ut, som ikke er rollen som utdeler av prisen verdig.